Stilig bluesrock, noen? Ja, takk. Rival Sons fra solrike California smeller i gang moroa på tidenes aller første Øyafestival på Tøyen. Karene kan det med lekre, rifftunge låter, og de spiller et fett sett. Vokalist Jay Buchanan og gjengen får retrorockeglade hjerter til å gløde. Og det har jålebukkene gjort siden førstealbumet Before the Fire rett før tiårskiftet, og i år turnerer de med albumet Great Western Valkyrie, som ble kronet med terningkast fem av P3s anmelder.
Jada, de balanserer på et knivsegg mellom noe halvharry og fantastisk. Det er ikke en enkel oppgave å være tilbakeskuende uten at man mister seg selv helt på veien. Men pastisje eller ei – det viser seg at de har full kontroll på Amfiet når de kjører publikum opp med blodfete spor som blant annet «Electric Man» og «Tell Me Something» i løpet av de snaue tre kvarterene de er på scenen.
«Electric Man»:
Det er selvfølgelig referansetungt med Rival Sons. Det er nærliggende, selv om det har nesten blitt snakket i hjel, å tenke på Led Zeppelin når de sjelfullt skråler ut materialet anført av den meget habile frontmannen og vokalist Buchanan – som for øvrig har en kroppsmimikk som minner om godeste Robert Plant. Han viser også at han behersker rolige kutt, sporet «Jordan» ble en finfin seanse og et fint avbrekk i et ellers hektisk sett.
De sparer to skikkelige godbiter helt til slutt: Deres aller største hit, “Pressure and Time” jammes taktfast utover Amfiet, mens «Keep On Swinging» får æren av å runde av ballet. Rockefoten får kjørt seg, og glisene er brede etter endt show. Proft opplegg, og ikke minst imponerende.
Ali Soufi
