Nye tall fra SSB viser at skeive fortsatt ikke har det bra i Norge, og studier viser at transpersoner har det spesielt ille. Jane-Victorius G. Bonsaksen (24) mener at mediene har mye av skylden for den dårlige psykiske helsa.
Samfunnsdebattant og sosiologistudent Karoline Skarstein (28) forteller til P3.no at hun blir spurt hva hun har mellom beina når hun skal snakke om transdebatten.
Lederen i foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Inge Alexander Gjestvang, sier til journalisten.no at han ukentlig får meldinger om folk som sier de melder seg ut av sosiale medier og slutter å lese nettaviser fordi det er en for stor belastning.
Da NRK publiserte en sak om 34-åring som har kjempet for å få lov til å være mann, ble han møtt med ord som «ustabil» og «ekkel».
Ingen visste hva ikke-binær var
Nå ønsker Jane å ta et oppgjør med mediene. Hen snakker til P3.no både som privatperson og som representant for organisasjonen Skeiv ungdom.
Hen er blant annet en ikke-binær, tidligere klinisk deprimert transperson fra Dovre.
Så vidt Jane vet, var hen den eneste i barndommen som brøyt med kjønnsnormene på tettstedet Dovre, som har 900 innbyggere.
– Ingen jeg snakket med på Dovre, hadde hørt om å være ikke-binær. Det var en kamp å få gjennom riktig bruk av pronomen.
– Ingen rundt meg kunne hjelpe.
Ifølge snl.no definerer et økende antall personer seg som ikke-binære, det vil si at man verken opplever seg som kvinne eller mann.
Begreper
- At noe er cis-normativt vil si at man tar utgangspunkt i at alle er identifisert med det biologiske kjønnet man ble tildelt ved fødsel.
- At noe er heteronormativt betyr at det har som utgangspunkt at alle mennesker er heterofile.
- At noen er ikke-binære vil si at de verken opplever seg som kvinne eller mann.
- Å være utsatt for minoritetsstress vil si at man blir behandlet annerledes fordi man er minoritet.
- Å være skeiv vil si at man ikke er heterofil eller cis-kjønnet. Det er et samlebegrep for seksuelle minoritet og kjønnsminoriteter.
Savnet en merkelapp
– Jeg fant ut at jeg var skeiv da jeg var rundt 15 år. Da jeg var 17 år, fikk jeg diagnosene angst og depresjon, forteller Jane.
Som 17-åring fikk Jane seg selv henvist til distriktspsykiatrisk senter (DPS). Årsaken var en blanding av utbrenthet, minoritetsstress og den generelle ungdomstilværelsen.
– Jeg hadde konsentrasjonsvansker og mye angst. Barndommen var veldig ensom.
Det var ikke før Jane lærte om kjønnsidentiteter på nettet at hen fant sin egen kjønnsidentitet.
– Å lære hva ikke-binær er ble et aha-øyeblikk. Det er plass til meg òg! Jeg følte meg ikke bare annerledes, jeg var og er annerledes.
Mange brikker falt på plass.
Men hen var fortsatt alene på Dovre og ble værende i DPS-systemene i fem år til.
– Transdebatten kunne vi klart oss fint uten
En studie gjort blant studenter i Norge viser at transpersoner har flere psykiske og sosiale utfordringer enn studenter flest.
Blant studenter flest rapporterte 3 til 5 prosent om erfaring med selvmordsforsøk. Dette gjaldt for 21 til 23 prosent for transpersoner.
Levekårsundersøkelser viser ofte til at transpersoner kommer verst ut.
Jane tror det er flere årsaker til dette. Én av dem er relevant i nyhetsbildet i skrivende stund.
– Transdebatten er definitivt en sterk pådriver til psykisk uhelse blant transpersoner. Når noen debatterer din eksistens som en teori og gjør det til tankesport, da er det ikke lenger en god debatt å ha, sier hen.
– Transdebatten kunne vi klart oss fint uten.
Tematikken har vært av og på i nyhetsbildet i flere år. Nylig ble det diskutert hvorvidt transkvinner skal feires på kvinnedagen og hvordan mediene refererer til transpersoner.
En skadelig debatt
– Aviser bør holdes til en viss standard, da mye av det som kommer frem, er skadelig.
Hen nevner artikler med titler som: «Menn i kvinneidrett er juks», «Den problematiske kjønnskorrigeringa», «Bør Caster Semenya konkurrere i kvinneklassen?»
Problemet, mener Jane, er at titlene setter spørsmålstegn ved noens kjønnsidentitet. Det burde være opp til hver enkelt å finne sin egen identitet, uten at samfunnet skal legge seg opp i avgjørelsen.
Samfunnsdebattant og sosiologistudent Karoline Skarstein har over lengre tid vært en aktiv del av transdebatten.
Hun er ikke helt enig med Jane om å kutte ut transdebatten. Som transperson mener hun det fortsatt er håp for en åpen og konstruktiv debatt – til tross for måten mediene behandler transpersoner.
– Man snakker ofte om at debatten blir todelt. Når det former seg en liten gruppe mennesker som er svært høyrøstet negative, er det nok mange som opplever behov for å gå like hardt i forsvar for transpersoner, forklarer Skarstein.
Hun mener det er begynt å bli litt bedre, men at det er en lang vei å gå for mange.
Nylig stilte hun til intervju for en norsk riksavis. Karoline skulle diskutere transdebatten og gi sitt synspunkt.
Avisen spurte henne om hva hun het før, om hun kler seg opp i jenteklær når hun er hjemme og hva hun har mellom beina.
– Hva tenker du om medienes behandling av transpersoner?
– Respektløst!
– Jeg tror nok dessverre at man tenker klikktall før man tenker på respekt for det man skriver om. Mange i journalistikken er nok for opptatt av å forenkle ting, så det kommer gjennom som flatt og usaklig, og transpersoner tas derfor ikke på alvor, mener Karoline.
Karoline viser til flere eksempler hvor mediene er hensynsløse overfor transpersoner.
Særlig én artikkel mener hun har merket seg ut det siste året.
Lavt kompetansenivå
Karoline visste ikke om hun skulle le eller gråte da hun leste artikkelen fra Drammens Tidende i sommer.
«Her har transvestitter slått seg ned for å selge sex – noen utgir seg for å være damer», heter saken. I saken blander avisen begrepene transvestitter og transpersoner.
– Karoline mener journalister er for opptatt av å forenkle ting og ikke å ha høyt nok kunnskapsnivå på tematikken. Føler DT seg truffet av disse påstandene?
– I journalistikk vil det av nødvendighet være en grad av forenkling i mange sammenhenger, svarer ansvarlig redaktør i Drammens Tidende Espen Sandli og fortsetter:
– Kunnskap om alt er ikke noe vi alle har, det er noe vi tilegner oss underveis i mange saker. Når det gjelder transpersoner er ikke vi noe unntak. Det er generelt et tema med lavt kompetansenivå.
Riksavisene VG, Aftenposten og Dagbladet ble spurt om de følte seg truffet av kritikken til Jane og Karoline.
De svarer at de lytter til hvordan de kan bli bedre, at de ønsker å gi debatten plass og at de jobber for å gi leserne innsikt i debatten og tematikken.
Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker sier at de har som mål å gi en så balansert fremstilling som mulig, med fokus på nyanser, fremfor å stigmatisere.
– På debattplass og i meningsjournalistikken ser jeg at det har vært harde fronter i denne debatten og skjønner at det kan oppleves tøft for noen. Men på nyhetsplass etterstreber vi balanse i fremstillingene, sier kulturredaktøren.
Skeive taper i alle grener
Jane har hatt det vondt, men realiteten er at hen har vært én av 28.000 andre skeive i aldersgruppen som sliter psykisk.
I nye tall fra SSB kommer det frem at én av tre skeive er lite tilfreds med egen psykisk helse. I aldersgruppen 18–24 år gjelder dette for så mange som over halvparten.
– Ja, det er hårreisende tall, men det overrasker ingen at vi har dårligere levekår, kommenterer Jane.
Skeive er dårligere økonomisk stilt, sliter mer med psykiske plager, opplever livet som mindre meningsfullt, opplever å mestre livet i mindre grad og er mer ensomme.
For ti år siden gjorde SSB en lignende levekårsundersøkelse. Færre deltakere identifiserte seg som skeive, men her kom de også frem til at skeive hadde dårligere psykisk helse. Over 50 prosent av deltakerne som var skeive hadde psykiske plager.
I 2018 gjorde «Likestillingssenteret KUN» en undersøkelse av skeive på bygda. Ett av funnene var at flere skeive visste om egen legning tidlig, men at de ikke hadde språk til å forstå egne følelser.
Som Jane fikk de ikke den aha-opplevelsen før de hadde søkt på nettet eller møtt andre skeive.
Mener mediene kan være pådriver
Ingun Wik er avdelingsleder på helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo. I tillegg er hun utdannet sykepleier, helsesykepleier og sexolog og er straks ferdig med psykoterapiutdanningen.
Hun påpeker også at mediene kan være en pådriver til negativ psykisk helse blant skeive.
– Hatefulle ytringer man blir utsatt for som minoritet – blikk, spørsmål, kommentarer både i medier og andre steder –, signaliserer utenforskap, at «du er ikke en del av flokken», forklarer Wik.
Hun er også enig med Jane – skeive blir ikke behandlet godt nok i Norge.
– Det er majoriteten som bestemmer, og normen er cis- og heteronormativ. Om dette ikke beskriver deg, kan du derfor bli sett på som «feil» og blir ikke gitt samme privilegier, forklarer Wik.
Wik mener alle ville reagert om de fikk samme tilnærming.
– Skeive har ikke alltid rett på privilegier
– Om man er skeiv, har man ikke automatisk dårlig psykisk helse. De som har det, forklarer at de blir møtt med lite kunnskap og varierende tilbakemeldinger. Man må hele tiden forklare hvorfor man er som man er, sier Wik.
Wik beskriver rett til god helsehjelp, rett til å være seg selv, rett til trygg skolegang og rett til å være trygg sosialt som privilegier.
– Skeive har ikke alltid rett på disse privilegiene, sier Wik.
Jane sier til P3.no at hen føler seg privilegert som har en god psykisk helse nå.
– I nyere tid har jeg følt meg psykisk frisk.
Mye av grunnen skal ha vært at hen flyttet til den «skeive hovedstaden».
– Det er jo et kjent fenomen at alle skeive immigrerer til Oslo, ler hen.
Fant endelig flokken sin
Første gang ordet «homo» ble brukt i en avisartikkel i 1909, ble det fulgt med: «Er det ikke på tide å gripe inn.» Homofile handlinger var også straffbart frem til 1972.
Heldigvis har det gått fremover siden den tid, og Jane har endelig funnet tilhørighet, aksept og forståelse.
Alt gikk mye bedre etter at hen begynte å finne personer «lik seg selv».
– Jeg håper nå å kunne forbli psykisk frisk resten av livet, sier hen.
Føler du deg ensom? Trenger du en venn eller noen å støtte deg til? Ring Regnbuetelefonen: 940 03 629.
Les mer:
