Brandy - Two Eleven

Klar, ferdig, ligg

Brandy er tilbake med et hav av knulle-deg-langsomt-kutt, der den ene produsenten prøver å overgå den andre.

Brandy - "Two Eleven"-omslaget. (Foto: Promo)
Brandy – «Two Eleven»-omslaget. (Foto: Promo)

Brandys raspete, tidlig-på-morgen-heite-stemme er en av R&B-sjangerens mest distinkte og sterkeste. Det har den alltid vært, selv på sitt mest malplasserte – som Human-albumet fra 2008, et høyst middelmådig kommers-frieri hun visstnok fortsatt angrer på.

Med bhangra-tjuvradden Timbaland bak spakene ble Afrodisiac sluppet i 2004. Albumet med hovedprodusentens karakteristiske doble sample- og basslag, løftet Brandy til toppen av verden. Skiva hadde et sexy uttrykk; klassisk utført uten å lefle altfor mye med futuristiske elementer. Vi snakker om en nesten bråmoden 25 år gammel artist som et par år tidligere leverte Full Moon. Vi snakker om to album som alltid får en plass på lista når klassiske R&B-utgivelser skal ramses opp.

Brandys posisjon er udiskutabel. Det er nettopp derfor hun, selv etter smått dvaske Two Eleven, står støtt. Men det merkes når vinneroppskrifter reproduseres. Hennes sjette album er en unødvendig forlengelse av Afrodisiac. Progressiv R&B, du liksom.

Døsig bass, minimalistiske snaps og ekkolyder skaper rom for Brandy stemme, som forøvrig har blitt enda råere siden sist. At albumet ikke har noen radiohits, bryr jeg meg veldig lite om. Men når sju (åtte?) albumsnekkere skal lage så chilla soveromsmusikk, ender man kjapt med å ligge horisonalt – frivillig eller ei.

Albumets svakeste spor er singelen «Put It Down», et uinspirert sammenkok av Afrodisacs generelle lydbilde, med problemmennesket Chris Brown som gjest. På andre siden av skalaen finner vi «Slower». Med dorsk og klinisk basslinje, klapp-dolk og tynnslipt cymbal- og synthbruk, leverer det britiske M.I.A-bekjentskapet Switch varene.

På en hederlig andre- og tredjeplass finner vi «Wildest Dreams» med sine finfine pianoakkorder og hvitvinspussa «So Sick». Resten går i glemmeboken. I beste fall dukker fragmenterte, hyggelige minner fra kveldskosen opp når du hører albumet surre i bakgrunnen i klesbutikker.

«Put It Down» ft. Chris Brown:

Valget med å involvere en drøss forskjellige produsenter gjør albumet merkelig konkurransepreget: En slags gutteklubb skal hjelpe Brandy med comebacket. Det er for all del et godt formål. Men «Climax» er allerede spilt inn.

Ali R. S. Pour