- Kronikkforfatteren Embla Imset (25) er student, og går for tiden på master i biovitenskap. Denne teksten gir uttrykk for hennes personlige mening.
Body positivity-bevegelsen er ikke for tynne, hvite kvinner. Det må vi respektere. Body positivity er en politisk bevegelse og handler om like rettigheter for marginaliserte kropper.
Å legge ut bilder av egen kropp som tynn, hvit og privilegert kvinne og kalle det body positivity er et hån mot bevegelsens mål og opphav.
Undergraver bevegelsen
NRK skrev for en uke siden en sak om influenser Amalie Olsen og kroppspositivisme.
Da Olsen la ut bilder på Instagram under hashtagen #samebody mottok hun mye kritikk fra følgere som mente hun ikke var «stor nok» til å være med i bevegelsen, forteller Olsen i artikkelen. Det kommer også frem at hun bruker hashtagen #bodypositivity på bilder av seg selv, og kaller seg selv kroppspositivist.
Til tross for at hun er tynn, poengterer Olsen i artikkelen, har hun fått kommentarer på egen kropp og slitt med eget kroppssyn.
Jeg forstår at Olsen mener godt når hun legger ut bilder med hashtagen #bodypositivity, men gjennom sitt engasjement ender hun opp med å undergrave bevegelsen fremfor å støtte den. La meg forklare.
Privilegert
Tynne kvinner blir sett på som attraktive i den vestlige verden. Vi er på grunn av vår tynnhet privilegerte og lever mye enklere liv enn overvektige eller andre marginaliserte kvinner.
Vi trenger ikke føle på blikk når vi bader. Når vi går i butikken, kan vi uten vanskeligheter finne klær som passer.
Vi kan bevege oss fritt i samfunnet uten å måtte bekymre oss for om det er tilrettelagt for rullestol. Vi kan spise så mye vi vil på restauranter uten å få blikk og kommentarer. Hjelpen vi får i helsevesenet avhenger ikke av hvor mye vi veier.
Som tynn, hvit, cis-kvinne opplever man ikke fatphobia og blir ikke diskriminert mot på samme måte som marginaliserte kropper blir.
Diskriminering i helsevesenet
Body positivity-bevegelsen, eller kroppspositivisme som den kalles på norsk, sprang ut av fat acceptance-bevegelsen på 1960-tallet.
Formålet med bevegelsen er og var å få like rettigheter for marginaliserte kropper. Ta for eksempel helsevesenet.
At overvektige møter diskriminering og fordommer i helsevesenet er ingen hemmelighet. Flere studier fra både inn- og utland viser at overvektige blir sett på som late og dumme av normalvektige.
Disse fordommene møter også overvektige i helsetjenester. At hva man veier skal ha noe å si for hva slags helsehjelp man får, synes jeg er uhørt – og nettopp slike urettferdigheter er det kroppspositivismen som bevegelse vil til livs.
Dette vil ikke skje ved at tynne, hvite kvinner legger ut bilder på Instagram under hashtagen #bodypositivity.
Ved å ta opp verdifull plass som burde vært forbeholdt marginaliserte kropper forsterker Olsen kun det eurosentriske skjønnhetsidealet istedenfor å motarbeide det.
Feil sammenlikning
Å være tynn og hvit er skjønnhetsstandarden i vesten og blir sett på som både normalen og hva som er sunt. Dette betyr selvsagt ikke at man som tynn aldri opplever å få kommentarer på kropp og utseende, eller at man ikke kan ha et vanskelig forhold til kropp, men livet ditt blir ikke vanskeligere fordi du er tynn.
Derfor blir det feil å sammenlikne kroppskommentarer man får som tynn person med diskrimineringen overvektige og andre marginaliserte grupper møter.
Det er selvsagt veldig trist at Olsen har slitt med kroppsbilde sitt og at hun mottar hat-e-poster og stygge kommentarer. Dette fortjener selvsagt ingen mennesker, og slike angrep er helt forkastelig.
Det er selvfølgelig også bra at Olsen har funnet trøst i bevegelsen. Likevel mener jeg at Olsen som offentlig person må vurdere på hvilken måte man bidrar for å fremme mangfold.
Gi marginaliserte en plattform
Jeg gjør et poeng ut av at Olsen er hvit. Det er fordi afroamerikanere har vært en viktig del av body positivity-bevegelsen – før bevegelsen ble whitewashed og tilsynelatende overtatt av hvite influensere. At NRK ikke trekker dette frem i saken synes jeg skammelig.
Som tynn og hvit person, og ikke minst som offentlig person (Olsen er tross alt en av de største kvinnelige youtuberene i Norge), er det viktig å tenke over hvordan man støtter bevegelser på plattformen sin.
Hadde det passet bedre å la marginaliserte influensere få den oppmerksomheten og plattformen Olsen tok, for eksempel ved å linke til deres Instagram? Sannsynligvis.
Jeg mener ikke at Olsen skal nektes å legge ut bilder av kroppen sin: Jeg applauderer henne for å forsøke å bidra til et kroppsmangfold og å motarbeide kroppspress. Det er supert – og det er ikke det jeg kritiserer. Jeg mener kun at hun ikke kan legge ut bilder av kroppen sin under #bodypositivity som tynn, hvit kvinne når denne bevegelsen er for marginaliserte kropper.
Ansvarsfraskrivelse
Selvfølgelig er det bra at Olsen vil bidra til kroppsmangfold, som også er viktig del av bevegelsen, men som del av en politisk bevegelse må man spørre seg om man er med på å fremme et mangfold av marginaliserte kropper, eller kun utvanner bevegelsen ved å poste bilder av ikke-marginaliserte kropper.
Olsen sier videre i teksten at «Jeg vil ikke jeg si at noen påfører andre kroppspress. Det er ditt eget ansvar. Føler du deg usikker ved å følge meg, så slutt å følge meg og ikke legg skylden på meg for hvordan du føler deg».
Å først legge ut bilde som del av en internasjonal bevegelse for så å fraskrive seg ansvaret som influenser får det til å koke i meg.
Selve tittelen «influenser» viser til at Olsen påvirker følgerne sine. Når man arbeider som «påvirker» mener jeg at man ikke kan fraskrive seg ansvaret man har ovenfor følgerne sine. Igjen må Olsen – og alle andre hvite, tynne kvinner som legger ut bilder som #bodypositivity – gå i seg selv:
De må spørre seg selv hva de egentlig vil med bildet, og hvor vidt det å legge ut bildet, istedenfor å gi plattformplassen til noen andre, er den beste måten å fremme bevegelsen på.
Les saken som startet debatten, der Amalie Olsen (22) fra Tønsberg mener at kroppspositivisme skal omfavne alle kropper – også tynne:
Ønsker du å sende din egen kronikk til P3.no? Ta kontakt!
Les flere kommentarer og kronikker:
Mer fra P3.no:
