Nye låter uke 40:
The World Is A Beautiful Place & I No Longer Want To Die – «January 10th, 2014»
TWIABP&INLWTD er et band som uunnvikelig tilhører emosjangeren – navnet gjør vel egentlig nok i så henseende, men deres nyeste album, Harmlessness, er karrierebeste, og helt der oppe med The Hoteliers suverene album av fjoråret. Komplisert, lidenskapelig rock med såpass mange interessante vendinger og påfunn at man stadig vender tilbake til det. Fineste på albumet akkurat nå er denne, som handler om Diana The Hunter, en dame som drepte bussjåfører i Mexico som hevn. Må høres (og leses om).
Jørgen Hegstad
Julia Holter – «Silhouette»
Julia Holter har akkurat levert sitt mest tilgjengelige album, Have You In My Wilderness, som er ute nå, og som i tillegg er helt fantastisk. Dette er en av mange perler fra skiva, som er barokk pop på sitt mest velskrevne. Høst-must.
Jørgen Hegstad
On An On – «Alright Alright»
Jeg hadde egentlig trodd at dette bandet skulle bli halvstore stjerner etter debutskiva Give In; dette skjedde ikke. Derfor er det vel optimistisk at det skal skje med den vanskelige andreskiva And The Wave Has Two Sides, men den fortsetter der debuten slapp: Kløktig, harmonisk sterk pop som lener seg mot åttitallet.
Jørgen Hegstad
Imperial State Electric – «Anywhere Loud»
Sveriges svar på Dave Grohl (i hvert fall sideprosjekt-messig) Nicke Andersson og hans Imperial State Electric er i disse dager ute med sin fjerde utgivelse «Honk Machine». Der forgjengerne lente seg tungt på sounden til nevnte Hellacopters, har «Honk Machine» en mildere innpakning med både flere innslag av «boogie-rock» og et par akustiske gitarer her og der. «Anywhere Loud» er et hederlig unntak og låter som Hellacopters anno 2002.
Jørn Kaarstad
Defeater – «Spared In Hell»
Brutalt og eksplosivt fra amerikanske Defeater på fjerde plata «Abandoned». «Spared In Hell» er melodisk hardcore i toppsjiktet som bør appellere til fans av både La Dispute og Every Time I Die, kanskje spesielt førstnevnte. At Joe Longobardi er i leken form bak settet er heller ikke å forakte.
Jørn Kaarstad
Iiris – «Iridescent Love»
Estiske Iiris (altså Iris med to i’er) dropper etternavnet Vesik når hun gir ut sin alvete popmusikk. Det er elektropop som minner om Bjørk og Grimes, med et bakteppe av den rolige dubstepen. Hun ble kåra til årets kvinnelige artist i Estland for to år siden, men EPen Hope kan komme til å åpne ørene for langt flere fans.
Amund Grepprud
Laura Stevenson – «Torch Song»
Laura er dattera til en av låtskriverne bak en av musikkhistoriens megahits, “The Little Drummer Boy». Men du får ikke julestemning av førstesingelen fra hennes nye album Cocksure, for det er powerpop ala The Bangles, La Sera og Dum Dum Girls som 31-åringen fra Long Island, New York lager. Allsangvennlig, dansevennlig og smilevennlig.
Amund Grepprud
Kurt Vile – «That’s Life Tho (Almost Hate To Say)»
Voksen, sår høstballade i Americana-landskapet. Låta glir rett inn i høstspillelista, og vil sammen med resten av Vile’s nye album b’lieve i’m goin down… bli mye spilt resten av året.
Eirik Havelin
Kindred Fever – «Skeleton Home»
Endelig litt god, klassisk rock fra moderlandet. De var Ukas Urørt i 2013, og i tredjelåta på nylig utgitte Sabre-toothed Model Youth er de i sitt ess. Haugesundsduoen Kindred Fever leverer melodisk, og med trøkk, i en åpen og lekker produksjon. Enkelt og greit en skikkelig god låt.
Eirik Havelin
Wet – «Weak»
Har du kjærlighetssorg eller behov for en god dose melankoli? Da er dette låten for deg! Med «Weak» leverer den Brooklyn-baserte trioen Wet en emosjonell og tåredryppende opplevelse, som absolutt nytes best i selskap med en rikelig mengde telys. Dette er definitivt høstmusikk.
Elise Vatsvåg
Klikk deg videre for å lese mer om de eldre låtene på lista!
