Om noen skulle ha forutsetninger for (og interesse av) å leve seg inn i den kontrafaktiske fantasien «en rockehistorie uten Led Zeppelin», må det vel være Robert Plant. Tiden etter rollen som frontmann for den umåtelig innflytelsesrike britiske kvartetten har han – med varierende kunstnerisk og kommersielt hell – brukt på å skue den lunefulle samtiden rakt inn i øynene, og bestemt takket nei til umoralske pengesummer for Zeppelin-gjenforeninger en rekke ganger i samme slengen.
Med forrige utgivelse, det usedvanlig flotte Allison Krauss-samarbeidet Raising Sand, opplevdes sirkelen nærmest som sluttet – denne samlingen jordfargede, dvelende og elegante låter hentet sin næring fra et country-, folk- og bluesfuktet pre-zeppelinsk jordsmonn. Og med Band Of Joy, oppkalt etter bandet han startet med John Bonham i 1965, oppholder vi oss fortsatt det i samme stilistiske terrenget, dog ikke uten én og annen velkommen tvist lagt til prosjektet.
De to platene innehar imidlertid en viktig fellesnevner; la oss nå for enkelhetens skyld kalle det en higen etter tidløshet. Plant boltrer seg i et utvalg coverlåter som samlet sett må betraktes som nokså sprelsk – fra Richard & Linda Thompson via Los Lobos til intet mindre enn to låter av det notorisk depressive sadcore-bandet Low (sjekk saktegående, truende «Monkey») – og det er imponerende hvor enhetlig han makter å redefinere dem i sitt bilde, denne gangen med Buddy Miller og Patty Griffin i rollene T-Bone Burnett og nevnte Krauss besatt ved forrige korsvei.
Viktig eller nyskapende truer likevel aldri Band Of Joy med å fremstå som, og det er heller ikke poenget. Likevel føles enkelte av sporene her fremfor alt som vakre og konsise, men smått forutsigbare sjangerøvelser, med nedstrippede «Satan, Your Kingdom Must Come Down» og den bluegrass-dynkede originalkomposisjonen «Central Two-O-Nine» som to dovne skjær i en jevn, trygg og passe sulten strøm av musikk som først og fremst konsentrerer seg om å leve opp til albumtittelen – og stort sett lykkes med det.
Marius Asp
