Marthea (21) er født og oppvokst i Florø på Vestlandet. Hun studerer til å bli lærer i Bergen. Dette er hennes personlige mening.
Hele livet mitt har jeg vært hun store. Ikke nok med at jeg var en av de høyeste i klassen, jeg var også overvektig fra jeg var liten. Derfor ble jeg tidlig i livet kastet inn i systemet, som et overvektig barn.
Aktivitetsgrupper for barn. Barnesykepleiere. Ernæringsfysiologer. Enda flere leger. En fedmeklinikk. Og stadig nye dietter.
Jeg begynte å veie maten min og telle kalorier. På et tidspunkt knasket jeg også isbiter som godteri. Alt i håp om å gå ned i vekt.
Jeg fikk også høre at jeg bare måtte lære meg å spise grønnsaker og gå på fjellturer. Da ville alt fikse seg.
Men vekten gikk bare én vei. Det var oppover.
Etter utallige forsøk bestemte jeg meg for å ta en slankeoperasjon som 18-åring. Jeg hadde tenkt på en operasjon lenge, men jeg syntes det var flaut å be om hjelp til noe jeg følte var min egen feil.
Senere har jeg skjønt at det aldri er flaut å ta helsen sin på alvor.
11. november 2019 gjennomførte jeg slankeoperasjonen. Da veide jeg 158 kilo. Og på to år har jeg gått ned rundt 80 kilo. Og tro meg, denne operasjonen er ingen dans på roser.
Man er nødt til å gjøre store livsstilsendringer for at resultatet skal bli bra og vare over tid. For meg var dette mitt livs beste valg. Et valg der jeg satte helsen min først. Et valg som endret livet mitt til det bedre.
Men det er én ting jeg har reagert på: Folk behandler deg helt annerledes som «normalvektig». Livet før og etter slankeoperasjonen er rett og slett som to ulike verdener.
Som overvektig kunne jeg gå inn i butikker uten at de ansatte hilste på meg. Jeg møtte stygge blikk når jeg sto i butikkøen med noe «usunt» på båndet. Bekjente ignorerte meg om vi møttes ute.
Etter slankeoperasjonen ble jeg møtt av et høflig «hei» og spørsmål om jeg ønsket hjelp i butikker. Jeg kunne kjøpe noe usunt på matbutikken uten stygge blikk. Og bekjente begynte å klemme meg når de hilste på meg.
Plutselig kunne jeg gjøre ting som «tynne» folk tar for gitt. Jeg kunne handle klær på hvilken som helst butikk. Jeg kunne sitte i stoler uten å kjenne armlenet presse mot kroppen. Og jeg kunne sette meg ned på alle mulige møbler uten en frykt for at det skal bli ødelagt.
Og dette var først noe jeg merket etter operasjonen. Unge meg ble behandlet dårligere uten at jeg så på det som unormalt. Jeg synes det er helt sykt å tenke på at jeg godtok det.
Jeg har med andre ord førstehåndserfaring med hvorfor det er så viktig at vi strekker ut en hånd til unge overvektige. Man kan fort føle at man er alene. Jeg fant så å si ingen jeg kunne relatere til. De fleste som snakket høyt om denne operasjonen, var midt i livet, hadde fått barn eller hadde helt andre problemer.
Jeg var jo ikke som dem. Jeg hadde jo så vidt startet på livet.
Og det som funker for noen overvektige barn, funker ikke for andre. Mange trodde at jeg automatisk ble mobbet fordi jeg var overvektig. Det var ikke mitt tilfelle i det hele tatt. Jeg hadde et fint og flott liv.
Derfor har jeg erfart hvor viktig det er at man ikke skjærer alle overvektige barn over én kam. Samme oppskrift funker ikke for alle. Og vi vet alle hvor viktig det er at man blir sett, særlig som et barn.
Så lytt og vis forståelse, skap tillit og ikke skyldfølelse. Men først og fremst er vi nødt til å behandle folk likt – uansett om man veier 150 kilo eller 50 kilo.
