Tiril kaster parykken opp i luften mens hun holder den venstre hånden på hoften. Hun ser stolt ut.
ALOPECIA: – Jeg fikk diagnosen som 14-åring. Det tok tre år før jeg var komfortabel nok til å rocke det. Foto: Maud Lervik
MENING:

– Det tok altfor lang tid før jeg turte å kaste parykken

Tiril lener hodet bakover mens hun smiler stort. Hun har på seg en hvit skjorte.
Foto: Maud Lervik
Tiril Whittall Norborg (17)Skoleelev
Publisert 22.08.22 08:00 / Oppdatert 22.08.22 09:17

Tiril Whittall Norborg (17) går siste året på Horten videregående skole. Dette er hennes personlige mening.

Jeg var 14 år da jeg fikk min første hårløse flekk. Den 4. mai 2018 dro jeg fingrene gjennom håret og kjente en glatt flekk i bakhodet. Jeg ba foreldrene mine om å se på den. De tok meg til legen, og jeg fikk diagnosen alopecia.

Bakhodet til Tiril har flekker med hår. Hele hodet er barbert.

Jeg husker at jeg alltid glemte hva det het, så jeg kalte det kun for flekkvis hårtap. Flekker kom og gikk i tre år. Jeg ble vant med å ofte bytte fra midtskill til sideskill og ikke lenger gå med hestehale.

Mens alle jentene flettet hverandre, så jeg bare på. Jeg var livredd for at noen skulle kommentere flekkene mine.

Hva er alopecia?

Jeg var alltid ganske lukket om min alopecia. Det var ikke mange som visste om det, og jeg klarte som regel å holde flekkene gjemt. Jeg tenkte på sykdommen som en svakhet. Den måtte holdes hemmelig for å føle at jeg hadde kontroll.

Når jeg fikk kommentarer eller spørsmål, fikk jeg panikk innvendig. Panikken var nok til at jeg mistet den kontrollen. Plutselig måtte jeg vise den svakheten jeg gjemte så godt.

Tiril lener seg mot vinduet og ser rett i kamera. Hun har på seg neglelakk.

Det var november 2021, og jeg hadde akkurat fylt 17 år. I løpet av to uker mistet jeg plutselig 80 prosent av håret mitt. Jeg følte meg redd og alene.

Hva vil folk tenke når de ser meg uten hår? Vil de snakke bak ryggen min? Gi meg stygge blikk? Vil folk tenke at jeg er mindre verdt?

Jeg var redd for å dra på skolen. Likevel møtte jeg opp med parykk under capsen og lot som ingenting hadde skjedd. Det tok ikke lang tid før spørsmål og kommentarer strømmet på.

Og jeg følte jeg måtte lyve. «Ja, jeg har farget og fikset håret mitt». Jeg var ikke klar for dette. Jeg følte at jeg hadde mistet all kontroll. Ble jeg plutselig nødt til å dele min største svakhet med hele verden? Min største hemmelighet?

Tiril sitter på en stol. Hun skjuler halve ansiktet sitt med en høyhalset genser.

Etter tre dager gikk det rykter på skolen om at jeg brukte parykk. Jeg stod mellom to valg: enten fortsette å lyve eller være ærlig. Valget ble å fortelle sannheten.

På den måten ville jeg slippe de teite ryktene og bare «rive av plasteret». Plasteret var vondt å rive av. Og det var ikke lett å bygge opp selvtilliten min. Det var en prosess jeg visste ville ta lang tid.

Etter seks måneder gjemt bak parykken var jeg endelig klar. Jeg ville at folk skulle se meg for den jeg er. Jeg ville ikke at førsteinntrykket av meg skulle være noe annet enn det jeg egentlig er.

Jeg valgte derfor å legge bort parykken og rocke flekkene mine. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv!

Omtrent 2 av 100 mennesker rammes av alopecia. Du står ikke alene! Det er en teit sykdom som bare påvirker utseendet. For meg var løsningen å være meg selv og bare eie det!

Men du velger helt selv hvordan du ønsker å håndtere sykdommen. Så lenge du husker dette: Om du har noen få flekker, bruker parykk eller går med bart hode, er du like fin! Aldri glem det.

Tiril lener seg på vinduskarmen iført en blå topp. Blomstene i vinduet lager skygger på hodet og armene hennes.

Har du noe på hjertet? Send inn din mening til meninger@nrk.no