Milie Birkelund (19) er født og oppvokst i Oslo. For tiden bor hun i Trondheim. Hun har vært vikar i «NRK Unormal».
Jeg får ofte spørsmål om jeg er gutt eller jente, selv om jeg allerede har svart hundrevis av ganger på det. Jeg er en jente med kort hår, som oppfører meg ganske maskulint. Og jeg kler meg også i klær fra det vi kaller for herreavdelingen.
Jeg har aldri tenkt noe særlig over det. Det går helt fint for meg at noen tror jeg er en 15 år gammel gutt. Jeg har på en måte godtatt det. Kanskje litt for mye. I det siste har jeg opplevd flere ting som har fått meg til å tenke.
For noen uker siden var jeg på byen med noen venner. Litt utover kvelden tok jeg følge med to av venninnene mine til toalettet. Idet vi er på vei inn i køen, kjenner jeg en hånd på skulderen min. Den drar meg ut av toalettet.
Jeg hører en stemme som sier «Dette er dametoalettet, du skal ikke være her, og du skal rett ut av dette utestedet». Jeg ble faktisk ikke sjokkert. For det er ikke første gang. Og jeg skjønner at det er lett å tro jeg er en gutt. Og vekterne gjør jo bare jobben sin.
Jeg sa det som det var. «Jeg er jente». Vekteren slapp taket og lot meg gå.
Jeg opplevde en lignende situasjon på et utested en uke før. Og noen uker før dette igjen var det så vidt jeg fikk komme inn i garderoben for å skifte på et treningssenter. En eldre dame mente jeg var gutt. «Du har jo kort hår og går med hettegenser», sa hun ukomfortabelt.
Når dette skjer, blir jeg på den ene siden forbanna. Det er et kaos av følelser og spørsmål, og det er like før det renner over.
Men jeg føler meg samtidig så liten og hjelpeløs. Jeg føler at jeg er til bry. Og jeg skulle bare ønske at jeg ble hjemme. For da hadde ingen behøvd å bli ukomfortable.
Jeg ønsker ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg ønsker kun å fortelle det fra mitt perspektiv. Og kanskje det hjelper andre som opplever det samme. For det er ganske ubehagelig å måtte grue seg til å gå på do offentlig.
Det er kjipt å tenke at man vil holde seg til man kommer hjem. Og kanskje enda kjipere å føle på at man må unnskylde seg for at man er den man er eller ser ut som man gjør.
Vi har lenge pratet om unisex-toaletter. Og jeg skjønner nå hvorfor så mange er forkjempere for dette. Det kan være en fin måte å slippe ubehagelige blikk, skyldfølelse eller en trang til å måtte forklare seg.
Jeg er ikke ute etter å ta noen. Jeg vil bare kunne tisse i fred, uten å føle at jeg må forklare hvorfor jeg ikke går inn på herretoalettet.
