MALABARISK: Vilde (23) nekter å legge om dialekten sin. Foto: Lars-Petter Kalkenberg, NRK
MENING:

– «Kjerring» og «gubbe» er ikke negative ord

Foto: Lars-Petter Kalkenberg, NRK
Vilde Alterskjær (23)IKT servicemedarbeider
Publisert 14.08.23 08:00 / Oppdatert 23.10.23 20:49

Vilde (23) er født i Tromsø, men bor for tiden i Mo i Rana. Dette er hennes personlige mening.

Jeg bor i Mo i Rana og snakker ranværing-dialekt. Og det er en dialekt jeg er veldig stolt av. Men når jeg reiser rundt i landet, er det mange som ikke skjønner hva jeg sier.

Hvorfor må jeg bruke andre ord for å gjøre meg forstått? Vi snakker jo alle norsk.

Jeg bruker for eksempel «kørv» om gutt og «fæsja» om jente. Det er kanskje ikke så vanlig for alle, men der jeg bor har vi brukt disse ordene i flere generasjoner.

«Kjerring» er heller ikke et negativt ord. Det betyr helt enkelt en gift kone eller en eldre kvinne. Det samme gjelder «gubbe», som betyr eldre mann.

Også har vi andre ord som «svang» når man er sulten. Eller «malabarisk» når vi snakker om uvær eller noens oppførsel.

Grafikk: Maud Lervik, NRK P3

Jeg bodde i Oslo i to år og da opplevde jeg at dialekten min ble «vatna ut». Det var ikke fordi jeg ble eksponert for flere dialekter eller kopierte de rundt meg.

Det var fordi jeg ville bli forstått.

Ofte fikk jeg høre at jeg snakket rart eller måtte bruke andre ord som blir mer brukt i dagligspråk til nordmenn. Noen sa også at jeg måtte være fra «sameland» eller at jeg var en «bondeknøl».

Jeg kjente at jeg ble trist fordi dette tross alt er min identitet. Det er måten jeg snakker på. Måten jeg har lært å kommunisere. Da er det klart jeg tar det personlig når folk snakker dialekten min ned.

Man skal heller ikke mange år tilbake i tid før dialekt var en uting i Oslo. Man ble for eksempel behandlet dårligere om man snakket nordnorsk. Folk fikk ikke leie bolig , kun fordi de snakket annerledes enn de fra byen.

Og ja, det er fint at språket endrer seg. Men jeg liker også å tviholde på «gammeldagse» ord.

Det er jo tross alt en del av meg og min historie. Å føre de ordene og uttrykkene videre i generasjonen som kommer, er viktig.

Det minner meg om hvordan besteforeldrene mine snakket.

Det minner meg om hvordan læreren ba oss «ta frem lefsa dokkers», når det faktisk var snakk om skrivebøker.

Kanskje løsningen er at vi ikke lærer nok om dette på skolen. Man skal jo tross alt ikke reise så mye mer enn et par timer før man hører en helt annen dialekt. Da burde det også være pensum.

Vi trenger å bli eksponert for flere dialekter. For eksempel se videoer av folk fra hele landet. Om det så er på nyheter eller i filmer og serier.

Så fortsett å snakke sånn som du vil. Jeg hyller dere som er tøffe og utfordrer norsk språk med brei dialekt.

Kommentarer