Helena er en telemarking som bor i Oslo. For tiden jobber hun i barnehage. Dette er hennes personlige mening.
I dagens samfunn er det et stort fokus på åpenhet. Det er viktig for oss at vi har kommet mye lengre på det området enn forfedrene våre. «Vi lever jo tross alt i 2022». Det skal visst innebære at du kan være, mene og gjøre hva du vil.
Det høres jo helt fantastisk ut! Åpenhet er viktig for å få til et sunt samfunn. Likevel er det et stort «men».
Jeg er en 20 år gammel jente, og jeg opplever ikke samfunnet som særlig åpent. Jeg opplever tvert imot at min egen generasjon aksepterer svært lite.
Vi aksepterer visse ting nå som ikke ble akseptert tidligere. Dette er noe som jeg støtter fullt og helt. Jeg tenker for eksempel på at kvinner har stemmerett og at man kan elske den man vil. Lista er lang, og lista er viktig.
Men det virker som det som tidligere ble akseptert, ikke blir akseptert lenger. Vi blir stadig prakket på at vi skal ha egne, sterke meninger, men det er bare så lenge vi mener de «rette» tingene. Vi kan ikke mene noe annet enn den nye liberale oppfatningen.
Skjønner vi hvor dobbeltmoralsk dette er? Og hvor hårsåre vi er blitt?
Du må for all del bli hva du vil og gå dine egne veier, så lenge du ikke vil bli prest. Eller i verste fall hjemmeværende. Med andre ord: Vi skal akseptere alle, men ikke de som ikke følger tidsånden.
Og det hele toppes med at du ikke bør ta sjansen på å være nysgjerrig rundt noens kultur, livsstil, religion eller etnisitet. Vi får altså høre vi skal være åpne og nysgjerrige for andre kulturer. Men samtidig skal man ikke spørre hvor folk er fra? Det gir jo ingen mening!
Jeg tror det aldri har vært så lite rom for å være seg selv som det er nå. Aldri vært så lite rom for å la være å følge tidsånden.
Man kan ikke mene at man står for åpenhet, samtidig som man tråkker ned alle som ikke mener det samme som deg. Den dobbeltmoralen er umulig å overse. Fortsetter vi sånn her, blir det jo nesten til at man ikke tør å snakke med folk lenger. Og det er ingenting som er bra ved at vi holder kjeft.
Dette er i hvert fall ikke min definisjon på åpenhet. Jeg ønsker å kunne se andre ungdommer være seg selv, selv om de ikke er som meg eller deg. Jeg ønsker å kunne snakke med deg uten å være redd for at du skal trekke frem «krenkekortet» for bagateller.
Man trenger stort sett ikke annet enn litt sunt bondevett.
Enig eller uenig med Helena? Send inn din mening til meninger@nrk.no!
