Helen (24) er fra Lørenskog, men studerer for tiden en master i folkehelsevitenskap på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Dette er hennes personlige mening.
Mange vil nok si at toppidrettsutøvere er noen av de sunneste i samfunnet i dag. Men er dette realiteten når mange ødelegger kroppen sin i flere tiår for status og et stykke metall?
For å komme til toppen er man gjerne innom barneidretten. Heldigvis finnes det lovverk som skal beskytte barn og unge for «topping» og andre problematikk. Men er det godt nok?
Rundt ni av ti barn i Norge har vært innom en form for organisert idrett, men det er mange som faller ut av ulike grunner.
Noen altfor vanlige er «Jeg sluttet fordi det ble for mye fokus på å topping» eller «Jeg ville jo bare spille fotball for gøy».
Vårt hav av norske medaljer i OL, VM og EM har en mørk bakside. Hva er det egentlig som ofres for å komme til toppen?
Sunn idrett jobber aktivt med å forebygge spiseforstyrrelser og fremme sunne idrettsmiljøer . I 2021 rapporterte de en økning på 67 prosent av barn og unge som kontaktet deres anonyme chattetjenester.
De som driver med toppidrett i dag, har generelt høyere risiko for å utvikle spiseforstyrrelser sammenlignet med de som ikke gjør det.
Om de som sliter med noe, ikke ønsker å prate om det, blir de ofte glemt. Unge utøvere blir heller ikke tatt like seriøst som veteraner som har levert på toppnivå i flere år.
Stigmatiseringen knyttet til spiseforstyrrelser generelt i samfunnet er heller ikke den mest hensiktsmessige spilleren å ha på laget. Tvert imot kan det oppleves for noen at spiseforstyrrelser er som å spille på lag med sin egen erkefiende.
Kulturen og normene innenfor norsk idrett har også en finger med i spillet her.
Når en utøver er blitt programmert til å fungere optimalt i et system som alltid har skapt resultater, er det hardt å bryte ut.
Bevissthet rundt treneren sitt ansvar er viktig, slik at de ikke skader forholdet utøveren har til mat. Vi tar med oss erfaringer fra barndommen gjennom hele livet.
Det er derfor helt nødvendig at barn får en så sunn tilnærming til mat som mulig og trives på trening.
Barn lærer også av andre barn, så gruppedynamikken kan også ta på seg en del av skylden. Om den flinkeste på laget kun spiser tre måltider i løpet av dagen, er det nærliggende at du gjør det samme for å prestere bedre.
Mennesker er flokkdyr, men for barn ligger ansvaret hos de voksne. Dårlig miljø og normer er vanskelig å endre til det bedre om man ikke tar tak i roten før det for sent.
Men hvem skal ta grep?
Problemet med norsk idrett er at ingen påtar seg rollen som syndebukken. Er det Norges idrettsforbund, det lokale idrettslaget, foreldretreneren eller utøveren sitt miljø?
Svaret er at det både er alle og ingen.
De siste årene har flere utøvere delt sine historier og kommet med forslag til hva som kan forbedres. Men har de med makten faktisk hørt etter eller bare skjøvet problemet under teppet?
At debatten er i gang og presset er lagt på idrettsorganiseringen er bra, men målet er å ikke gi opp halvveis. Flere idrettsutøvere må tørre å fortelle sine historier for å kunne skape endring.
Jo oftere folk hører om de barna som sulter seg til toppen i et av verdens rikeste land, desto mer resultater kan man skape i et fellesskap.
