Sheikha Al-Nasser studerer elektronisk systemdesign og innovasjon på NTNU. Hun er fra Sandnes, men er for tiden på utveksling i Berlin.
Det er ikke noe nytt at kvinner i tech-industrien er i undertall. Kvinner utgjør i dag kun 25 prosent av ingeniører og teknologer i Norge, ifølge Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon. Innenfor romindustrien er dette tallet enda mindre.
Hvorfor er det sånn? Jeg er virkelig skuffet over at ikke flere jenter søker seg til tech.
Som kvinnelig student på et mannsdominert studie har jeg selv opplevd at kvinner er i undertall. Og jeg har førstehåndserfaring med hvilke utfordringer og fordommer som følger med dette.
Jeg har flere ganger vært borte i gutter som vil unngå å gi meg krevende oppgaver. Eller andre som vil forklare meg noe jeg allerede vet. Mange av venninnene mine har også vært i prosjektarbeid der de må kjempe for å være med på det tekniske, i stedet for å jobbe med PowerPoint eller rapport.
Jeg tror dessverre at dette er realiteten for mange kvinner i den bransjen, uansett om det er på skolebenken eller arbeidsplassen.
Mye av dette kan henge sammen med at vi mangler kvinnelige forbilder i romfartsindustrien. Vi kjenner alle til Neil Armstrong som ble verdenskjent da han i 1969 satte sine første steg på månen.
Nesten ingen har hørt om Christina Koch og Jessica Meir som i 2019 utførte første «space-walk» bestående utelukkende av kvinner.
For å sette det på spissen: Det er 53 år siden første menneske gikk på månen, og vi har ennå ikke hatt en kvinnelig månevandring.
Allerede som liten jente er man vant med å se og høre om menn som driver med romfart. Mange jenter kommer kanskje ikke på at det er noe de kan jobbe med engang. I tillegg vil det kreve ekstra mye mot når man blir møtt i et mannsdominert arbeidsmiljø.
Og det er utrolig viktig at vi får kvinner inn i romfartsindustrien, nettopp fordi kvinner tenker og løser problemer annerledes enn menn.
Et eksempel som illustrerer dette, er da Ford lanserte bilbeltet på 50-tallet. Selv om beltet ble designet for å redde liv, var det kun testet på mannlige dukker. Kvinner hadde altså en mye større sjanse for å bli skadet ved en kollisjon, fordi kvinner ofte veier mindre og er ofte lavere enn menn.
Slike problemer vil også dukke opp i romfartsindustrien dersom vi ikke får opp kvinneandelen. Vi trenger noen som stiller de riktige spørsmålene:
Hvordan blir kvinnekroppen og kvinnelig helse påvirket av å være i rommet? Hva med menstruasjonssyklusen og graviditet? Hvordan kan vi designe astronautdrakter som også er tilpasset kvinner?
Alt dette kan være livsviktig for de neste årene.
Selv om vi fortsatt har en lav kvinneandel, er det i dag heldigvis mange flere kvinner som involverer seg i romfart enn noen gang før. Industrien begynner også å forstå viktigheten av å utvikle ny teknologi i en mangfoldig gruppe. For eksempel har NASA et program som har som mål å sende en kvinnelig astronaut til månen innen 2024.
Jeg håper og ønsker å være en av mange kvinner som viser at det er mulig å arbeide med romfart. Det er en fremtidsrettet, spennende, kreativ og utviklende bransje, som har plass til og trenger flere kvinner.
