Helt siden rollelisten for nyinnspillingen av Disney-klassikeren «Mulan» ble annonsert, har jeg gledet meg enormt til å se den kinesiske skuespillerinnen Liu Yi Fei i rollen som selveste Mulan.
Den originale animasjonsfilmen fra 1998 betød svært mye for min oppvekst som den eneste kinesiske jenta i bygda.
Da jeg så traileren til de nye filmatiseringen av «Mulan» for første gang, fikk jeg umiddelbar gåsehud.
Filmen er basert på den kinesiske legenden om Hua Mu Lan, også kjent som Mulan, som måtte forkle seg som mann for å ta over farens plass i militæret i krigen mot hunerne.
Da jeg som liten lekte rollespill med venninnene mine, ble det ofte til at jeg måtte være Mulan. For det var hun jeg lignet mest på, mente de rundt meg.
Og jeg hadde ikke akkurat så mange andre å velge mellom.
Selv om jeg i dag er veldig glad for å ligne på Mulan, har det ikke alltid vært sånn.
Jeg ville se ut som Kathrine Sørland
Da jeg vokste opp i Norge på tidlig 2000-tallet, var det svært lite mangfold å se på TV.
Det er i hvert fall slik jeg husker det.
I Åsnes der jeg gikk på barneskole, var det enda færre folk som så ut som meg. Jeg vokste opp med en konstant påminnelse om at jeg var annerledes.
For meg var skjønnhet lenge assosiert med mykt blondt hår, timeglassfigur, høy nese og blå øyne. Det var jo det jeg så på TV og i magasinene.
Aller helst ville jeg se ut som Kathrine Sørland, for hun var et av de vakre ansiktene som prydet TV-skjermen på den tiden.
Men jeg var langt fra Frøken Norge.
Som barn og senere ungdom, slet jeg lenge med mitt eget utseende, men det er selvfølgelig ikke Sørlands feil. Samfunnet brydde seg ikke om å speile mangfold i kulturlivet og mediene, slik vi forsøker i dag.
Til jeg fylte tolv år, så jeg ikke en eneste kvinne på norsk TV som minnet om meg. Heldigvis kunne jeg låne den amerikanske filmen «Mulan» på VHS.
Følte jeg var for stygg for TV
«Mulan» er heller ikke helt alene om å være et vendepunkt for meg. Jeg vil også gi ros til en norsk ungdomsfilm.
I syvende klasse så jeg «Tommys inferno». En film om norske blonde Tommy som blir dumpet av blonde Maria, (spoileralert) men ender med å bli sammen med øst-asiatiske Mai, spilt av Anh Vu.
Og jeg, som tolvåring med dårlig selvbilde, kunne bare ikke tro det. Jeg tenkte: «Dette er så urealistisk! Det ville aldri ha skjedd i virkeligheten. Maria er så pen og blond. Og Mai … ser ut som meg!»
Da syntes jeg det hele var rart. Men nå, mer enn ti år senere, er jeg så takknemlig for at Anh Vu var med i filmen.
Å se Vu på TV snudde fullstendig om på selvbildet mitt. Hun hadde ingen stor rolle i filmen, men likevel betød hennes tilstedeværelse alt.
Det handler i grunn ikke om skjønnhet. Som barn hadde jeg bare et behov for å se meg selv og min kultur på TV, slik at jeg visste at jeg var bra nok slik som jeg er.
Forhåpentligvis vil kinesiske Liu Yi Fei bli en øyeåpner for den neste generasjons norske øst-asiater, slik Anh Vu var for meg.
Mulan drar mange paralleller
«Mulan» har på mange måter gitt meg noen å se opp til, og å være stolt av.
Det mest opplagte er selvsagt det ytre. Både Mulan og jeg har svart hår, svarte øyne, gyllen hudtone og vi er begge kinesere.
Men hun har også holdt meg i hånden gjennom vanskeligheter jeg møtte på som minoritetsungdom i Norge.
I legenden må Mulan reise langt av gårde for å beskytte familien sin. Hun må ofre og tilpasse seg et nytt liv i et nytt miljø. For å overkomme kulturforskjeller må hun være tøffere enn alle andre.
Hun må tilegne seg nye kunnskaper og egenskaper. Hun må tilpasse seg et nytt språk, kroppsspråk og utseende. På veien mister hun kanskje en bit av seg selv.
Ikke ulikt det å flytte til Norge i en alder av tre år.
Mulan er meg og tusenvis av unge jenter som har savnet noen å se opp til.
Dette har Mulan og jeg til felles
Fellestrekkene stopper ikke der, men de neste likhetene er kanskje mer personlige.
Lik Mulan er jeg eldst av to søstre. Som storesøster bærer du et helt spesielt ansvar i familien, spesielt som immigrant. Du er eldst, og om du vil eller ei, ender du ofte opp som forsøkskanin og den som må hjelpe mamma, pappa og de yngre søsknene.
Lik Mulan vokste jeg opp i en familie uten sønner. Å vite at det kinesiske samfunnet foretrakk en sønn fremfor en datter var lenge noe jeg synes var krevende. Å alltid måtte overbevise andre om at jeg som kvinne var bra nok, er en dimensjon ved Mulan jeg relaterer sårbart til.
Lik Mulan er det forventet at jeg er en god og pliktoppfyllende datter, og senere hustru. Verdier som mange kinesere, både i innland og utland, fortsatt setter høyt.
Jeg har blitt fortalt at jeg må bøye meg for min fars ønsker, og videre i livet – min manns ønsker og meninger.
Lik Mulan er det forventet av meg å følge plikt og unngå alt som kan risikere å vanære familiens rykte. Jeg må lykkes slik at familien min kan lykkes. Jeg må lykkes slik at kineserne i Norge kan lykkes. For lykkes kinesere i utlandet, lykkes alle kinesere.
Som Mulan blir fortalt: «Du skal bringe ære til oss alle.»
En uvurderlig saga om en jente
For meg er Mulan et etterlengtet og uerstattelig feministisk forbilde. Ikke bare er hun modig og sterk, men hun bekjemper dessuten trange kjønnsroller. Attpåtil redder hun hele Midtens rike.
Disney har også laget Pixar-kortfilmen «Bao» (2019), med en middelaldrende kinesisk mor i hovedrollen. Jeg er sikker på at den filmen betød mye for de mødrene som kan gjenkjenne seg i den.
Filmer som «Mulan» og «Bao» kommer altfor sjeldent i Hollywood. Og begge er dessuten regissert av damer. En kombinasjon som er enda sjeldnere.
Jeg håper derfor at «Mulan» ikke bare blir en viktig film for meg, men at den også blir en verdenssuksess, både filmatisk og samfunnsmessig – slik at Hollywood fortsetter å lage flere.
Mulan er fortsatt den eneste unge, kvinnelige, øst-asiatiske hovedkarakteren i Disneys enorme tegneserieunivers. Og vi trenger mange flere.
«Mulan» er representasjon
Filmen har Europa-premiere 25. mars. Da kommer jeg til å sitte lengst fremme i kinosalen, med hendene fulle av baconsnacks, og øyene fylt av tårer.
Jeg kommer til å forestille meg at jeg er åtte år igjen, og at jeg skal se idolet mitt på kinolerretet for første gang.
Jeg er takknemlig for at Mulan ikke er en karikatur, yellowface eller whitewashing av kinesere.
Mulan er meg og tusenvis av unge jenter som har savnet noen å se opp til – noen som også ser ut som dem. Hun er representasjon av mangfold. ?
LES MER:
LES FLERE MENINGER:
