– Du blir en del av et univers der det er helt normalt å bryte ut i sang og dans, og da er det lett å drømme seg litt ekstra bort, sier Ida Kamilla Ilstad.
Den 23 år gamle studenten fra Bodø er selverklært musikalelsker. Ordet «musikal» kan i seg selv få noen til å grøsse. Sjangeren har ikke alltid vært den mest respekterte, men det kommer tider der et budskap formidlet gjennom sang og dans er akkurat det folk trenger. Ildstad trykker gjerne play når hun trenger en pause fra sitt eget liv.
– I musikaler får du noe helt annet enn den virkeligheten vi lever i, sier hun.
Til drømmeland
Det er nettopp denne virkelighetsflukten som er sjangerens store styrke, mener professor i filmvitenskap, Bjørn Sørenssen, ved NTNU i Trondheim. Trenger du en pause fra virkeligheten kan dansende og syngende mennesker på en teaterscene eller et filmlerret være akkurat den medisinen du trenger. Derfor kunne ikke filmmusikalen «La la land» vært timet bedre. Etter et presidentvalg som har splittet USA kraftig, kan mange ha behov for å glemme verden de lever i og drømme seg bort.
Les Filmpolitiet sin anmeldelse av «La la land»: – Gjør musikal kult igjen
– En film som «La la land» gjør seg godt nå som store deler av det amerikanske publikummet går inn i en tung Trump-depresjon. Med så mye sosial uro som det er i USA nå, er det godt å sette seg i kinosalen og slappe av med sang, dans og musikk, sier Sørenssen, som tror filmens mange Oscarnominasjoner nettopp kan komme av den politiske situasjonen i USA.
Med hele 14 nominasjoner kan Emma Stone og hennes crew innta den røde løperen med hevet hode.
Filmmusikalen med Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene er nominert til hele 14 Oscars. Det er en rekord som «La la land» kun deler med «Titanic» fra 1997 og «Alt om Eva» fra 1950. «La la land» vil ikke nødvendigvis stå igjen som en klassiker, mener Birger Vestmo i Filmpolitiet. Men han forstår hvorfor mange har forelsket seg i filmmusikalen.
– Det er en nydelig film med masse energi og en filmatisk oppfinnsomhet uten like. Den gjør ære på sjangeren, sier Vestmo.
Les også: Dette er Filmpolitiets fem musikalfavoritter
Han er enig i at den fargerike musikalen kommer på et godt tidspunkt.
– Jeg husker da filmen «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» kom like etter 11. september i 2001. Den ble en perfekt påminnelse om hvor godt livet kan være. Filmen var en effektiv motgift mot det mørke som bredde om seg etter terrorangrepet, sier Vestmo som tror musikalen «La la land» kan ha en lignende effekt.
Medtatt rykte
Musikalen har en lang tradisjon som «ta-meg-vekk-herfra-underholdning», og folkene bak «La la land» har nok studert gamle filmruller nøye. Filmen skal være inspirert av den franske musikalen «Paraplyene i Cherbourg» fra 1964. I tillegg mener filmviter Sørenssen at kjærlighetshistorien, dansenumrene, humoren og særlig fargebruken i «La la land» er slående lik klassikeren «Singin’ in the rain» fra 1952. I likhet med «Singin’ in the rain» er handlingen i «La la land» lagt til Hollywood hvor en ung skuespillerinne fra landet prøver å gjøre det stort i storbyen.
– «Singin’ in the rain» må kunne regnes som en av de siste store, klassiske filmmusikalen vi har, sier Sørenssen, som er nøye med å skille mellom musikaler skrevet spesielt for lerretet og musikaler som opprinnelig var ment for scene.
Filmmusikalen har ikke vært helt død i perioden mellom 1952 og 2017, men ikke alle har vært like opptatt av å få stemplet «musikal» på filmplakaten. Tvert imot. Selskapet som ga ut «Moulin Rouge!» i 2001 ville ikke kalle filmen en musikal, forteller Sørenssen.
– De var nok redde for at det skulle skremme folk bort fra billettluka, men jeg er sikker på at den ville blitt lansert som filmmusikal dersom den hadde blitt gitt ut i dag, sier Sørenssen, som mener sjangeren har fått en ny oppsving.
Musikalen er nemlig en sjanger som kommer og går, og både i filmbransjen og teaterbransjen har sjangeren hatt rykte på seg for å være en lettvekter.
Musikaldrømmen
I garderobene på Trøndelag Teater er skuespillerne i «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen» i ferd med å hoppe inn i fargerike kostymer. Mads Bones er regissør for årets vårmusikal ved teateret i Trondheim.
– Teatermusikalen har blitt sett på som en lettvekter i bransjen både i Norge og sikkert i store deler innen europeisk scenekunst. Jeg tror mange som har jobbet med musikaler har følt seg annenrangs, sier Bones.
Men å hente folk til musikalproduksjonene ved teateret har aldri vært et problem. Og når skuespillere som aldri har vært borti sjangeren før får prøvd seg, går det ofte opp et lite scenelys for dem.
– Mange har fordommer mot musikaler, men de får fort respekt for sjangeren når de selv får prøvd seg, sier Bones.
Les også: En musikalhater skal omvendes
Kanskje er det ikke så rart, de er tross alt nødt til å mestre både sang, dans og teater. Det var nettopp disse kravene som overbeviste musikalfan Ida Kamilla Ilstad om at hun skulle ta rollen som fan, og ikke musikalstjerne. Hun drømte nemlig om å bli musikalartist da hun gikk musikklinja på videregående.
– Det sier noe om hvor stor interessen min for musikaler er, ler hun.
Nå konsentrere hun seg om sang på studiet musikkvitenskap ved NTNU, og til hennes store glede har hun kunnet fordype seg i musikalverdenen og skrive en bachelor om sjangeren på studiet.
Diskriminerte musikalartister
Skuespiller Ingrid Bergstrøm gjorde sin første musikal, «Ester», ved Trøndelag Teater. Hun gikk musikallinja på Guildford School of Acting i England, men har aldri kalt seg musikalartist. Et tilfeldig, men smart valg, har hun innsett i ettertid.
– Jeg ble sett på som skuespiller og ikke musikalartist. Jeg fikk gjøre stykker av Henrik Ibsen, og jeg fikk roller som musikalartister ikke får, sier Bergstrøm, som mener musikalartister blir diskriminert.
At ikke alle har respekt for sjangeren, kan gå ut over aktørene. Bergstrøm tror mange musikalartister ikke blir tatt like seriøst og ikke får de samme mulighetene som andre skuespillere.
Ingrid Bergstrøm skjønner at folk hater musikaler dersom de er spilt dårlig. Man må gå inn med hud og hår for å vinne publikum.
Med hud og hår
Bones mener de såkalte «musikal-haterne» ikke finnes. Ser du en skikkelig god musikal, er det umulig å ikke bli forført, mener regissøren. Men han skjønner at enkelte er skeptisk.
– Det er noe med at det er rart å bryte ut i sang, begynner Bones.
– Ja, det er rart å bryte ut i sang, bekrefter Bergstrøm og fortsetter. Men du må ikke trekke deg, du er nødt til å mene det. Du må gå inn med hud og hår, sier hun.
Nå er scenelyset tent i øynene hos skuespilleren. Bergstrøm gestikulerer ivrig der hun sitter i sminkestolen tullet inn i en morgenkåpe. Snart skal hun inn i et kostyme i skinn og en grønn parykk skal dras over det blonde håret. Hvis publikum skal glemme den grå torsdagen i Trondheim og drømme seg til Sherwoodskogen, må skuespillerne gå all in.
Se Filmbonanzas musikalspesial her.
– En musikal funker hvis den blir gjort på blodig alvor. Blir den ikke det, blir jeg flau. Jeg skjønner jo at noen hater musikaler, jeg hater det sjæl hvis de spilles dårlig, sier hun.
Ny generasjon musikalfans
Dersom «La la land» klarer å forføre et stort kinopublikum, kan det føre til at en ny generasjon oppdager musikalsjangeren, mener filmviter Sørenssen.
– Kanskje vil vi se at flere blir nysgjerrig på sjangeren etter å ha sett «La la land», sier Sørenssen.
Men selv om en ny filmversjon av Disney-eventyret «Skjønnheten og Udyret» også venter like om hjørnet, tviler han på at vi får en bølge av nye musikalfilmer i løpet av de neste årene. Han tror det er større sjanse for at gamle klassikere kan få nytt liv.
– Jeg tror flere vil oppdager gamle klassikere som blir tilgjengelig på Netflix og på andre plattformer, og det vil forlenge livet til filmmusikalene, sier Sørenssen.
