Årets beste norske plater

Vi starter oppsummeringen av musikkåret. Først ut: Høydepunktene blant de norske utgivelsene i 2012.

Jepp, det er den tiden igjen. Før fett og snop skal fortæres, gaver pakkes opp med varierende grad av genuin glede og verden seiler avgårde i hvilepuls, er det på tide å gjøre opp status.

Fremover mot jul vil vi i P3 Musikk gjøre vårt ytterste for å oppsummere musikkårets opp- og nedturer, både i form av ymse kåringer og individuelle lister.

Vi sparker i gang moroa med vår vurdering av det norske plateåret 2012.   

Listen er utarbeidet av representanter for det store musikkmiljøet i P3, fra nettmedarbeidere og musikkprodusenter til medarbeidere i de ulike musikkprogrammene på radio. Vi håper den faller i smak.

Les også: Årets beste (internasjonale) plater

Les også: Årets beste (internasjonale) låter

Les også: Årets beste norske låter

Hør i Spotify: Årets beste låter 

Hør i Spotify: Årets beste norske låter 

1. Susanne Sundfør – The Silicone Veil 

Ingen over, ingen ved siden: The Silicone Veil er selve målestokken for hva norsk populærmusikk kan romme i 2012. På sitt tredje studioalbum hekter Susanne Sundfør for alvor sitt gedigne låtskrivertalent på et rikt, sammensatt og ofte foruroligende lydbilde. Og alvor er i det hele tatt en sentral størrelse i dette prosjektet: Sundfør leker som kjent ikke samtidsdiagnostikk, men dissekerer vår skjelvne eksistens presist og nådeløst, bevæpnet med kranglete kunstmusikk i den ene hånda og syntetisk pop i den andre. Det gjør forbausende godt.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

Anmeldelse: Sanger fra kanten av stupet (5/6)

“White Foxes”:

2. Karpe Diem – Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden 

De har allerede vært allemannseie en god stund nå, Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel – en posisjon de færreste norske rappere kan skryte på seg. Med Kors på halsen… foredler duoen det de gjør best, samtidig som de tar et sjumilssteg videre – ikke minst lyrisk. Bakteppet er tidvis mørkt – “Påfugl” er en av de sterkeste låtene om 22. juli så langt – men Chirag og Magdi balanserer innsikt, alvor og patos med en humor og et språklig overskudd som er unikt her til lands. Og «Toyota’n til Magdi» vil kjapt bli stående igjen som årets råne-anthem – gudene skal vite at vi trenger sånt også.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

Anmeldelse: Store gutter gråter også (5/6)

“Toyota’n til Magdi”:

3. I Was A King – You Love It Here 

I Was A King er et band som aldri tråkker feil i sin vakre og velholdte vesle indiepop-hage. Med et vanvittig øre for kraften i melodier har Frode Strømstad, Anne Lise Frøkedal og deres trupp nok en gang laget en god plate. Vel er stien forlengst gått opp av band gjennom historien, men I Was A King viser at det definitivt går an å lage poppete indie som gleder hjertet i 2012. Og det er jo slett ikke dumt å ha selve ledestjernen Norman Blake fra Teenage Fanclub som gjest på albumet. Fin type. Fin plate.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

Anmeldelse: De store harmoniers halvtime (5/6)

“Frozen Disease”:

4. Highasakite – All That Floats Will Rain

Highasakite sørget for et solid startskudd for det norske musikkåret da All That Floats Will Rain ble sluppet i begynnelsen av februar. Gjennom året har trioen blitt en favoritt hos blant andre Bon Ivers Justin Vernon, og dét er vel fortjent. Låtene er både mørke, mystiske og fengende – og et lydlandskap som vier mye plass til trommene, kombinert med Ingrid Helene Håviks såre, insisterende vokal gjør at Highasakite skiller seg ut og kan komme til å holde posisjon som et av våre mest spennende band i årene framover.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Indian Summer”:

5. Lindstrøm – Smalhans

Lindstrøm er en mann med mange ansikter. Det ene øyeblikket kan han lage slibrig elektrofunk sammen med Christabelle, det neste svevende og uendelig sci-fi-disco og deretter, som han gjorde på sitt første album i år, Six Cups of Rebel, ekstreme absurditeter som fra en annen dimensjon. Men det som gjør at Smalhans tvinger deg ut på dansegulvet – og får deg til å bli der – er at Hans-Peter Lindstrøm har gjort seg selv mer tilgjengelig enn noensinne. Selv om det låter som disco spilt på en romstasjon i 2032.

Anmeldelse: Lunsj i det ytre rom (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Lāmm-ęl-āār”:

6. Sweden – Under The Sycamore Tree 

Bandet Sweden gjør det ikke så enkelt for seg selv, sånn rent internett-søkemessig, men på plate gjør de det enkelt for lytteren. Lekre popmelodier pakkes inn i et nittitallsk indielydbilde, og tankene går tilbake til den gangen Beezewax laget fantastiske “The Brighton Concorde”, den tiden da gitarmusikk var populært og da Kent ikke var elendig. “Tomorrow Calling” og “Hey C’Mon” fikk fortjent spilletid på P3, men hele platen bør nytes sammenhengende. Først da skjønner du hvilken skatt som gjemmer seg bak bandnavnet.  Sweden kom fra intet, men ga livet mening gjennom 2012.

Anmeldelse: Roadtrip til nittitallet (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Tomorrow Calling”:

7. Bendik – Drømmen gjør meg ingenting 

Bendik balanserer det mørke mot det lyse, det analoge mot det elektroniske, og det voldsomme mot det rolige. Debutalbumet Drømmen gjør meg ingenting er en mektig musikkopplevelse. Silje Halstensens vokal er vakker og klokkeklar, og låtene utvikler seg fra dempete og ambient-aktige til rå, apokalyptiske klimaks – mye takket være eminente Eivind Helgerød på trommer og offensiv bruk av elektronikk. Halstensen utforsker på vellykket vis hvor utleverende tekster kan være uten å bli flaue, og ved å skrive på norsk sørger hun for at låtene til Bendik blir ekstra nære og sterke.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Forsvinne”:

8. LidoLido – Pretty Girls & Grey Sweaters 

“Good guy for life”. Haugesunds vidunderbarn numero uno har såvidt rukket å fylle 20 år, men Peder Losnegårds bunnsolide miks av hiphop, pop og r&b har allerede gjort seg bemerket i en årrekke her til lands. Med Pretty Girls & Grey Sweaters spisses alle de lovende tilløpene til et stort og velstøpt statement. Produksjonen er elegant og skinnende, låtene er skummelt fengende og tekstene leveres med selvtillit og lave skuldre. LidoLido er utvilsomt et navn for fremtiden, men samtidig en fiks ferdig artist. Pass opp, Stargate.

Anmeldelse: En velsignet valp (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Different”:

9. Okkultokrati – Snakereigns 

Fra Oslos aller skitneste bakgater, fulle av urinstank og narkoundergang, kommer Okkultokrati krypende mot deg som en hjernesulten zombie fra The Walking Dead. Bandet har gjort lovende ting tidligere, men det er først i år at alt ble servert korrekt temperert på platetallerkenen, med en slags ekkel, råtten lyd som likevel er skrudd riktig så fint. I motsetning til Drillo kjører Okkultokrati filosofien “angrep, angrep, angrep”. Både sonisk og musikalsk. Strålende, skitten, punkete metallisk rock for fremtiden.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“No Ouroboros”:

10. Ida Jenshus – Someone To Love 

Steinkjæringen Ida Jenshus tar alt annet enn den enkle veien på tredjealbumet Someone To Love. Ganske mange av låtene trår nemlig ganske langt unna tradisjonelle formater. Ta for eksempel sjuminutteren ”Only Human”, en spøkelsesaktig og massiv countryperle (inkludert et enormt gitarcrescendo). Ikke at det betyr at skiva mangler umiddelbar landeveispop. Hun beviser på samme måte som Stein Torleif Bjella at det å låte modent på ingen måte er det samme som å låte gammelmodig.

Hør albumet i Spotify | Wimp.

“Someone To Love”:

Hva er din norske favorittplate fra 2012? Legg gjerne igjen din mening i kommentarfeltet.