Artisten Arif Salum (33) har blitt en av Norges største popstjerner, og er blant annet nominert til Årets låt under lørdagens P3 Gull.
Men det lå ikke alltid i kortene at gutten fra Skullerud skulle få en så lysende karriere. Han forteller åpenhjertig om en vanskelig oppvekst på østkanten av Oslo. Det foregikk så mye bråk på Skullerud at han til slutt måtte til psykiater.
– Jeg var redd for å dra på skolen på grunn av nynazister som terroriserte meg. Det ble så vanskelig til slutt at jeg begynte å slåss, sier en ærlig Arif til programleder Christine Dancke i programmet «Haik».
På grunn av all slåssingen betegner han seg selv som en «bad kid».
Da Arif var tolv år spurte moren Aisha om hva han ville med livet sitt. Da fortalte han moren at han ville bli fotballspiller for Stabæk.
– Da svarte mamma «det er greit», og vi flyttet dagen etter, sier Arif.
«Utlending-stemmen» eller «den norske stemmen»
Overgangen var ikke enkel.
Arif, som skulle vise seg å bli en av landets største popstjerner, måtte omstille seg på en absurd måte. Han måtte «ufarliggjøre seg selv» – om ikke for hans nye bekjentskaper, så for foreldrene deres. Skulle han bruke «utlending-stemmen» eller «den norske stemmen» i møte med folk i Bærum?
– «Utlending-stemmen» er litt mørkere. «Hva skjer, bro, går bra eller, chillern, herlig bro, ferdig med saken.» «Den norske stemmen» er litt sånn «ja, heihei, går det bra med deg, mitt navn er Arif, sa du Arild, eeh, ja, jeg heter Arild», sier Arif i episoden, som kan du kan se i nettspilleren NRK TV.
Mottagelsen var ikke varm. Han opplevde at ingen ønsket å å være venn med ham. Men han ville ikke si noe til moren sin, fordi han følte at hun hadde nok å holde på med.
– Slik var det hver gang vi flyttet til et nytt sted. Jeg følte meg alltid avvist eller utafor. Det finnes ikke en verre følelse enn det, sier artisten.
Vennskap gjennom fotball
Da Arif sparket fotball på en grusbane mellom blokkene på Skullerud ble han kjent med Kim. Han var den beste fotballspilleren Arif hadde møtt.
De møttes i en kamp da Arifs lag Rustad IL møtte Stabæk. Kim var stjerna på laget og kampens store spiller. Arif bestemte seg for å henge med ham i håp om å bli god selv.
Etter knuffing og testing av hverandre, både på og av banen, stiftet de to et vennskap i Bærum.
– Vi har veldig lik bakgrunn, og det knyttet oss nærmere. Vi er begge fra Bærum, men samtidig ikke. Mye av motivasjonen, drivkraften og viljestyrken kommer fra at vi har opplevd ting som ingen mennesker skal oppleve. Hverken barn eller voksne. Jeg hadde aldri klart dette uten Kim. Med tanke på selvtillit og bekreftelse på at man gjør noe riktig. Min første fan er jo Kim, sier Arif.
– I Arif så jeg noe som jeg kjente meg igjen i. Han var en gutt som kanskje ikke passet helt inn i nærmiljøet når det kommer til familiestrukturen Arif hadde hjemme og hans tidligere opplevelser. Jeg har tenkt på det mange ganger hvordan det hadde vært hvis vi ikke hadde fotball i oppveksten. Hvor ille kunne det ha gått? sier Kim.
Med en snill kriger ved sin side
Mye bra har skjedd siden. Årets Urørt, Spellemann-pris, en håndfull P3 Gull-nominasjoner, en drøss med kritikerroste album og minneverdige konserter. Men det ville ikke ha vært foruten moren Aisha.
Med en rusavhengig far på kanten av loven, som heller ikke var noe særlig til stede for Arif, ble moren en viktig person i livet hans.
Nå er Arif selv et forbilde for mange unge artister.
– Hun har lært meg stå på-viljen og mye mer. Jeg har sett mamma håpe på at noe positivt, men så har det motsatte skjedd, og likevel har hun ikke gitt opp. «Det går bra, det går bra» har hun sagt, selv da hun var nede. Det er ikke rart det går bra når du har en snill kriger ved din side.
LES MER: Først i voksen alder, forstår Arif valget faren gjorde
