Cashmere Cat - Kongescenen, Slottsfjell 2018
Terningkast 4

Skyggelagt av solskinnet

Cashmere Cat burde spilt etter at mørket la seg over Slottsfjell.

Tre år etter at Cashmere Cat fylte gamle Baglerscenen (takk for alt og farvel) på Slottsfjell til randen, returnerte den spellemannsvinnende DJ-en og produsenten til Tønsberg for å spille på festivalens største scene. Magnus August Høiberg, som han egentlig heter, leverte kvalitetsvarene i kjent, beskjeden stil, men hadde kledd det bedre om konserten fant sted etter solnedgang. Da hadde hans eksentriske elektronikaproduksjoner kommet til sin fulle rett.

Det minner nemlig litt om et av de vorspielene som starter tregt og kleint når Cashmere Cat spiller for et noe glissent publikum på festivalens andre dag. Folk prater mye og danser litt når de gidder, til tross for at det som skjer på scenen er sjukt bra. Scenen er enkelt oppsatt med et miksebord i front og bred skjerm bak som viser liveopptak av publikum og artisten selv. Høiberg tusler ut i joggebukser og sokkelesten til lyden av en dunkende bass. Det er godt å se at han er seg selv lik.

Til tross for flere store samarbeid av det mer kommersielle kaliberet i nyere tid, er det ingen tvil om at det er Cashmere Cat som står på scenen denne unge sommerkvelden. Konserten bærer preg av hans originale og lett gjenkjennelige sound hele veien gjennom, og jeg setter spesielt stor pris på at kasjmirkatten er tidlig ute med å spinner den R&B-inspirerte EDM-perlen «Mirror Maru» fra 2012. Den slutter aldri å være leken og fargerik, og er et hyggelig gjensyn med hvor Cashmere Cat-suksessen startet. Det samme gjelder fire år gamle «With Me» fra EP-en Wedding Bells. Høiberg danser småkeitete, men sjarmerende under disse låtene. Tidvis kan det neste virke som om han står på gutterommet og eksperimenterer og at publikumet som faktisk er tilstede er noe han ser for seg når han lukker øynene. Og det mener jeg som et kompliment. Det er rart og gøy, akkurat som det skal være på en Cashmere Cat-konsert.

Også store samarbeid som har gjort han bemerket i den internasjonale musikkbransjen utpeker seg som høydepunkter. Han tar velfortjent eierskap til låter som «Quit» (ft. Ariana Grande) og «Trust Nobody» (ft. Selena Gomez og Tory Lanez) fra debutalbumet 9, og det gjør egentlig ikke noe at han ikke har noen gjesteartister på scenen til å ta seg av vokalen. I liveformat får alle låtene et ekstra lag med Cashmere Cat-magi, og dette ser også ut til å gå hjem hos store deler av publikum, selv om jeg tør å anta at majoriteten av de fremmøtte egentlig venter på Galantis.

Dette er i det hele tatt det som trekker helheten ned. Publikum er ikke så engasjerte som jeg synes de burde ha vært. De savner kanskje mer prating fra artisten på scenen, men publikumsfrieri er ikke noe Høiberg bedriver og det synes jeg skulle være helt greit. Det holder i massevis at han blant annet klatrer opp på miksebordet og tidvis vinker beskjedent. Cashmere Cat gir det han er god på, men får ikke all verdens tilbake. Ja, under enkelte basstunge dropp kan man skimte en og annen mosh-pit, og når refrengene fra hans mest kjente låter som «Miss You» (ft. Major Lazer og Tory Lanez), «Adore» (ft. Ariana Grande) og «Waves» (Kanye West) spilles er det mange som synger med, men det er også det. Jeg kan ikke annet enn å mimre tilbake til de Cashmere Cat-konsertene der publikum har vært en kollektiv dansefest man forlot med svett hårfeste og post-rave-nakke.

Hovedproblemet er de mer svevende partiene der publikum ikke lett kan identifisere det som blir spilt. Overgangene som i utgangspunktet er plettfrie og like myke som kasjmir, blir for kjedelige for de fremmøtte, og igjen gjør det ikke konserten noen tjenester at blant annet lysshowet drukner i sollyset. Jeg kan ikke få understreket nok hvor stor fordel denne konserten hadde hatt av en mer klubbvennlig atmosfære. At den er ute gjør i og for seg ingenting, men det skulle vært mørkere og kanskje litt mindre.

Det er vanskelig å trille en terning her, for jeg synes jo ikke at Cashmere Cat burde ha gjort noe annet enn det han er god på for å tilfredsstille et bredt publikum, men denne konserten fester seg dessverre ikke like godt som de jeg har vært på tidligere. Neste gang håper jeg vi sees i de sene nattetimer og ikke på et kleint vorspiel, for det er Cashmere Cat altfor god for.

Anna Nor Sørensen