– It is very important to have a network.
Veien virker alltid lang fra et glissent auditorium under by:Larm, med kongresskaffe i koppen og operasjonslys fra taket, til de glansede bildene man har i hodet av popsuksess i utlandet.
Konferansedelen av by:Larm var i ferd med å ri inn i soledgangen for fredagen, folk begynte å se på klokken for å a) vurdere om det var greit å ta dagens første øl eller b) rusle mot Flytoget for å komme seg hjem fra storbyens bransjemas. Og som du ser på sitatet over: flosklene satt løst.
- Les også: Norske artister mot strømmen
- Les også: Kampen for festivaltilværelsen
Knusktørt er også viktig
En av delegatene som gikk for alternativ b) var Ivar Peerson fra Enslaved. Nettopp hjemme fra nok en omfattende USA-turné hadde han vært med konen Tonje (som også er bandets manager), som var på Music Norway-seminaret «Eksportskolen» for å bre om seg med sin kunnskap om det knusktørre, men viktige temaet «utenlandsturné og skatt».
Enslaved har over lengre tid satset målbevisst på det nord-amerikanske markedet, og har via jevnlig og omfattende turnering skaffet seg et fotfeste blant et kresent amerikansk metalpublikum.
Fra Taiwan til Sør-Korea
Det sies i eksportkretser at stadig flere norske artister ser mot såkalte emerging markets for å få seg et nytt publikum og tjene penger (Polen er et land som nevnes), en trend selskapet DaWorks startet da de gjorde business med D’Sound i land som Taiwan og Sør-Korea rundt milleniumsskiftet.
Men nå er det nå en gang slik at de toneangivende produsentene og bransjefolkene sitter i USA, så landet vil i overskuelig fremtid skinne øverst på eksporthimmelen for norske artister.
Instagram og inspirasjon
Og når det gjelder USA, ser vi en interessant tendens om dagen. For mens Enslaved sprer sitt glade vikingmetalbudskap til en hvilken som helst amerikansk by med en metalvenue, noen kyllingvinger og nok strøm til å plugge inn turnébussen, har Los Angeles vokst frem som stedet å dra til.
Produsenten Nasty Kutt aka Will IDAP jobber seg sakte opp under Hollywood-skiltet sammen med manager Julian Alexander, Lemaitre har nylig pakket snippesken og dratt til Los Angeles etter de signerte en stor avtale med Astral Werks, Andreas Schuller proklamerte at målet med Los Angeles-adresse er en Grammy og produsentsensasjonen Cashmere Cats Instagram-feed er full av bilder fra Santa Monica Beach.
Truls og Kaveh har nylig vært på inspirasjons- og jobbeturer til L.A., CLMD planlegger «et lengre opphold til vinteren» og alt dette passer perfekt med at Los Angeles seiler opp som en stadig viktigere by i det internasjonale musikkmarkedet.
Det er nesten som at Sondre Lerches tweets fra Williamsburg er koselige postkort fra en bestefar som synger historier fra gamle dager. Neida, ikke helt, men det var artig å skrive den setningen.
Pengestrømmen flytter seg
Det er ikke slik at New York er akterutseilt. Men i takt med at platebransjen endrer seg, og pengestrømmen fra salg av musikk til resten av underholdningsbransjen – film/TV/spill – blir en stadig viktigere inntektskilde, er det naturlig at drømmefabrikken tiltrekker seg folk som faktisk produserer, spiller og selger denne musikken.
Som et sidespor kan det anbefales å lese denne kronikken fra Moby, en New York-disippel som konverterte til Los Angeles.
Fra gutterom til verdensrom
Uansett, tilbake til sporet. Det er sagt før adskillige ganger, men kan ikke gjentas ofte nok: vi må aldri undervurdere effekten Stargate har hatt på norske artister og låtskrivere, spesielt deres ambisjoner og tilpassingsdyktighet.
Duoen Tor Erik Hermansen og Mikkel Eriksen flyttet til USA for å erobre bransje og hitlister, og historien kan oppsummeres i tre ord: de klarte det. Suksessen til Stargate er inspirerende på et helt nytt plan for norske artister, her snakker vi om en effekt som minner om det svenske produsenter og artister opplevde i kjølvannet av Max Martin.
Mens a-ha var popguttene som klarte å bli verdensstjerner og ungpikeidoler, er Stargate den litt nerdete – og det sier jeg som en voldsomt kompliment – duoen som forsto bransjen og trendene og bakmennene, og etablerte seg som de beste av dem alle da de ble Number One Producers of the Year på Billboard Hot 100 Year End Chart i både 2006 and 2008.
Da er vi inne på et sitat jeg bet meg merke til under paneldebatten «Fra gutterommet til verdensrommet», som WiMP arrangerte.
– Norsk artister trenger ikke stjerner, de trenger forbilder.
De viktige forbildene
De smarte ordene kom fra Mattis With, som blant annet jobber med den internasjonale lanseringen av Todd Terje, som de seneste årene har fått et navn som produsent og hitmaker. With snakket ikke om Stargate i denne sammenhengen, men han kunne likeså godt gjort det.
For uansett hvor man snur seg i den norske eksportboblen, snakker man om Stargate som de flinkeste guttene i klassen, de smarteste karene i rommet, de mest talentfulle popmakerne landet har sett. De omtales ikke som stjerner, de omtales som forbilder for hvordan man skal tørre, jobbe og vinne.
Svensk filosofi
Om norske artister kommer til å vinne, er som alltid vanskelig å spå, men det virker som det ikke skal stå på tørre og jobbe.
Kathrine Synnes i eksportganet Music Norway fortalte meg at norske artister og bransjepersoner som jobber i utlandet deler informasjon og støtter hverandre mer enn noensinne, en filosofi og kultur som har hjulpet svenskene enormt i deres mektige overtakelse av popverden.
I verste fall ender det opp med at Truls og Lemaitre får litt ekstra fin tan fra den skarpe L.A.-solen, Nico & Vinz får laget noen fete musikkvideoer fra Venice, mens Cashmere Cat får perfeksjonert sine mystiske selfies. Men det kan også være starten på en ny æra for norsk musikk i kjølvannet av Stargate.
Asbjørn Slettemark
Dette er siste kommentar i en serie blikk på den norske musikkbransjen under by:Larm. Les også om norske artister og strømming og den usikre festivalfremtiden.
Hva tror du om norske artisters sjanse i utlandet? Fest eller fiasko? Hva skal til for at Norge blir like viktige som Sverige i popverden?
