Gabrielle + Isah – «Kan du love å vente»
Eit av mine sterkaste musikalske minner frå året som har gått, er frå ein ettermiddag i mai der eg gjekk gjennom Oslo sine gater med denne låten i airpodsa. På repeat – eg var nesten heilt besatt. Det var ingen grenser for kor mange gonger eg ville høyre den om att. Og om att og om att. Til og med no, fleire månadar og gjennomspelingar seinare, sitter den like godt som den maiettermiddagen og den blir aldri skippa når den kjem opp i spelelista.
Men det er jo nesten å forvente når to av Norge sine mest kjære artistar slår seg saman. Popdronninga Gabrielle og den meir-og-meir etablerte rnb-stjerna Isah har begge fløyelsmjuke og særeigne stemmer som komplimenterer kvarandre på magisk vis i «Kan du love å vente». Og så er det noko med den linja – kan du love å vente? – som er så kvardagsleg, men likevel så sår og som difor seier så mykje. Både Gabrielle og Isah viser i denne låta at dei er svært dyktige låtskrivarar og at dei kler samarbeidet svært godt.
Det skal også seiast at hadde dette vore ei liste over dei beste albuma frå 2021, så hadde Gabrielle sitt «Klipp meg i ti, og lim meg sammen» vore høgast på mi liste. Det er ikkje berre «kan du love å vente» du burde få med deg frå det albumet der – skiva er proppfull av pop- og r&b-perler.
Arianrhod «Arian» Engebø
Programleder i «StudioP3»
Beachheads – «Down South»
Power pop-kvartetten Beachheads har for lengst etablert at dei er pålitelege leverandørar av catchy, akkorddrivne feelgood-låtar, og gjorde ikkje forventningane til andrealbumet mindre med singelen «Down South».
Eg parafraserer, men då han besøkte podkasten «Anger» i haust, fortalde gitarist Vidar Landa (også kjend frå Kvelertak) at bandet hadde blitt utfordra til å forsøke litt fleire retningar enn det klassiske power pop-formatet. Ei utfordring bandet ser ut til å ha nytt godt av, for den semi-akustiske låten viser ei ny side av bandet utan at dei mister seg sjølve på vegen.
Dette er nemleg like smittande romantisk som bandet alltid har vore, og det er så eg sjølv kjenner på lengselen etter harmoniske havnebyar eg sannsynlegvis aldri har besøkt. Eg kjenner meg nokså trygg når eg påstår at det ikkje kan ha blitt laga mange trivelegare låtar enn «Down South» i år.
Sjur Systad Tyssen
Anmelder
Romskip – «Lurar På»
Eg hadde forventa meg noko heilt anna enn det eg fekk då eg høyrde Romskip sin «Lurar På» for første gong. Med fjorårets EP «Dagens Ungdom» som utgangspunkt, hadde eg trygt kategorisert dei som ivrig, viril garagerock med høg fyringsfaktor, så denne leveransen med kjensler og lengsel kom uventa.
Ein skal innom nokre bekjentskap i løpet av eit levd liv, og diverre er det berre eit fåtal som festar seg. Sjølv om det kan vere mange årsaker til at ein glir frå kvarandre, betyr ikkje det at ein ikkje kan håpe det går bra med desse ein hadde ein relasjon med ein gong, eller ta seg sjølv i å lure på kvar eller kven dei er i dag.
Vokalist Adem Kollen leverer denne oden til nokon han sjølv har glidd frå med ærleg og ektefølt råskap, før det heile kulminerer i eit crescendo av gitarar, blåsarar og strykarar. Det er nok litt pompøst, men det trykker framleis på alle knappane mine, sjølv etter ein drøss avspelingar i haust.
Sjur Systad Tyssen
Anmelder
Vestindien – «Ned»
Det tok bergensarane ti års tid og ein lang dvale før dei endeleg albumdebuterte, men så var det jo det der om å ikkje vente forgjeves då, for dette misantropiske og fendenivoldske møtet mellom punk og tidleg svartmetall utgjorde for meg årets absolutte musikalske høgdepunkt.
Mot slutten av albumet, finn ein sporet «Ned». Eit desperat rop frå avgrunnen, like bekmørkt og iskaldt som februarmånaden det kom ut i, og med eit driv eg ikkje har høyrt maken til på lenge.
Vestindien er nok ikkje for alle, men er det noko som skulle passe som eit soundtrack til det kaotiske 2021, er denne låten eit solid forslag.
Sjur Systad Tyssen
Anmelder
Girl in Red – «Serotonin»
Marie Ulven fikk med seg Finneas O’Connell og Matias Tellez til å lage hovedsingelen til debutalbumet «If I Could Make It Go Quiet». Låta åpner med tydelige musikalske referanser til optimistisk pop-punk fra tidlig 2000-tall, og fortsetter inn i et glitrende komponert refreng.
«Serotonin» er både melodisk og intens, men mest av alt er den et bevis på at Girl in Red er en allsidig artist med en ærlig og genuin agenda. Ulvens unike vokal formidler låta med en naturlig fandenivoldskhet som bare oppstår når innholdet er ektefølt: Teksten tegner et bilde av hvordan hjernen aktivt jobber mot et menneske som sliter med psykiske lidelser, og speiler Ulvens vanskelige tanker fra barndommen.
Mangel på serotonin er et reint helsike, men denne låta gir i alle fall påfyll i gode doser. Ironisk nok.
Espen Borge
Anmelder
B-Boy Myhre – «Tåler mer»
B-Boy Myhre og kompisen Cezinando er kanskje de fremste representantene for minimalistisk oppbygget rap her til lands. «Tåler Mer» åpner Myhres debutalbum «Absolute B-Boy Music», og den gjør det med en fleipete og enkel beat som følges av Myhres spretne bars.
Denne låta er et av årets beste eksempler på «less is more», og dermed får den melodiske flyten god plass til å presentere teksten på en forbilledlig måte.
Språket til B-Boy Myhre er kledelig tilbakelent, naturlig og lekent mens han forteller om en kar som kommer hjem til kjæresten etter en trøblete bytur. «Tåler Mer» gjør musikalsk lekenhet minst like bra som Cezinando gjør det på «Rosa Sky», og beviser at durstemt rap har noe for seg. Så enkelt kan det altså gjøres!
Espen Borge
Anmelder
Hilma Nikolaisen -«Maybe today (Satan)»
Hilma Nikolaisen står bak en av årets beste plater, nemlig den musikalske hengekøya «Heritage». På albumet er det spesielt låta «Maybe Today (Satan)» som utmerker seg, der den slanger seg gjennom tre minutter på silkemykt vis.
Dette er en florlett låt som lar gitar og vokal stå for formidlingen, stundom ispedd en forførerisk fløyte. Men selv om det er lavmælt, er det aldri kjedelig – takket være en aldeles nydelig visemelodi som umiddelbart fester seg. Den står ikke tilbake for Sondre Lerches sammenlignbare uttrykk på «Patience»-albumet fra i fjor, og det i seg selv er ingen liten bragd.
Det er ikke til å komme fra at «Maybe Today (Satan)» antagelig kler et glass limonade på en hageflekk bedre enn den kler neglsprett og blå swix. Men la den fungere som en dose D-vitamin mens du forbanner at sola går ned før du rekker å begynne på middagen, da vel.
Espen Borge
Anmelder
The Kid Laroi + Justin Bieber – «Stay» (medprodusert av Cashmere Cat)
Hadde du fortalt meg for et tiår siden at Cashmere Cat, østfoldingen bak «Mirror Maru», skulle gi ut en låt med Bieber, hadde jeg synes det var en litt rar ting å spå. I tillegg hadde jeg nok ikke trodd på deg.
Hadde du dessuten sagt at emo-sangstilen skulle komme tilbake og legges på sporet av en ung fyr (det må vel være lov til å kalle Larois intense stemme litt emo?) så hadde jeg synes det hele virket enda rarere.
Men alt dette ble jo sant i 2021, og det endte opp som min mest hørte poplåt i år. Cashmere Cat, eller Magnus som han egentlig heter, fikk æren for den endelige versjonen av låta etter medprodusentene overleverte demoen til ham. Her inviterer østfoldingen lytteren inn til et mørkt, repetitivt og fullstendig uimotståelig elektronisk univers, mens de to gutta fra Canada og Australia setter ord og bevrende vokaler på relaterbar kjærlighetssorg med en deilig dæsj av tenåringsangst.
Fy søren for en perfekt poplåt. Som bonus lyder det hele også ganske alternativt og snodig (på den gode måten) til å være en hit som klatret helt til førsteplassen av Billboard-lista.
Eskil Olaf Vestre
Journalist
Luna – «Ring meg opp»
Denne låta har vist seg særdeles slitesterk i mine spillelister. Jeg har faktisk ikke sluttet å høre den på repeat, helt side i sommer! Den gangen skrev jeg begeistret:
«Ring meg opp» er klar for å ta over stafettpinnen etter Gabrielles «Ring meg» og Kygo-, Store P- og Lars Vaular-låten «Kem kan eg ringe». Ja, mine damer og herrer, her er den: Dette er årets bidrag i den tradisjonsrike sommerhit-kategorien bergensk banger om å ringe noen på telefonen sin.
Vokalen til L.U.N.A., eller Mia Roussel som 21-åringen egentlig heter, er hypnotiserende og uimotståelig i denne låta. Syngerappingen som hun slo gjennom med for et par år siden er i stadig større grad blitt til bare synging, og det er en retning hun har full kontroll på. I tillegg er produksjonen (signert Mia selv) raffinert og deilig, og lukter lyse, varme kvelder som bare det.
Det er noe vagt nostalgisk med den synthen som kickes i gang fra første sekund. Er det et seigt, gammelt New Order-sample fra åttitallet dratt ned kraftig i hastighet vi hører her? Sannsynligvis ikke, men det låter gromt.
Eskil Olaf Vestre
Journalist
Ponette – «Losing me»
Man kan sikkert si mye om Spotify Wrapped og den kyniske markedsføringsstrategien som ligger bak, men for min del er det uansett en fin måte å se tilbake på året som har gått. Jeg trengte ikke scrolle langt på min «Wrapped» i år før «Losing Me» av Ponette lyste opp på skjermen og det slo meg hvor mange hverdager denne låta har lydlagt.
Hverdagene som har vært litt ekstra kjedelige det siste året, men som har fått litt ekstra magi takket være musikk som dette. «Losing Me» er først fremst en vilt vakker låt, der Helene Svaland Johansens stemme har en enorm attitude i versene, før den tar en u-sving inn i det sårbare på refrengene.
Oppbyggingen av låta gjør at jeg gleder meg til elektropopproduksjonen når sin høyeste topp hver eneste gang jeg hører den, og det skulle jammen ikke forundre meg om den får en plass på topplista også i 2022.
Anna Nor Sørensen,
Programleder i «P3ligaen» og «Absolutt fredag»
Aymara – «Dream»
På tampen av sommeren kom undergrunnsartisten Aymara med låta «Dream» og siden det har jeg blitt like glad hver gang den har kommet når jeg spiller lista mi på shuffle (unnskyld, Adele). Om den elektronikatunge originalen ikke er for deg, kan du jo sjekke ut denne chill mode-versjonen isteden. Dette skreiv jeg om originallåta i sommer:
Her får vi servert en klar beskjed fra den spennende elektronikaartisten Aymara: «Follow that dream, baby / You gotta follow that dream / Don’t let anybody hurt you».
Det gikk noen år fra denne låten var et åtte minutter langt live-prosjekt, til å bli en ferdig utgivelse, men endelig kan «Dream» legges til i en spilleliste og nytes hvor som helst, når som helst.
Godt er det, for i tråd med tittelen er dette virkelig en låt å drømme seg vekk i. De fjerne og vrengte vokalene kombinert med eksperimentell ambient-produksjon skaper et altoppslukende lydbilde som passer perfekt til situasjoner der du trenger å føle deg sjef.
Det gjør generelt musikken til Aymara, som etter min mening, fortjener ekstremt mye mer oppmerksomhet.
Anna Nor Sørensen,
Programleder i «P3ligaen» og «Absolutt fredag»
Moyka – «Illusion»
For meg kom årets beste norske låt i september. Den gangen skrev jeg:
23 år gamle Moyka er ute med ny låt, som er årets fjerde singel fra hallingdølen. «Illusion» blir et tilskudd til det kommende albumet som slippes senere i år. Singelen tar for seg følelsen av å våkne opp fra en drøm om den du crusher på, og skuffelsen når du innser at det ikke var virkelig.
Hele produksjonen oppleves som utrolig silkemyk, men også så sykt energirik på samme tid. Med et lydbilde sterkt preget av synth og vokalen til Moyka, blir du rett og slett trollbundet av det. Heldigvis for oss er ikke dette en drøm om noe som ikke skjer – det skjer faktisk, og det er så fantastisk!
Krister Namphathai Larsen
Musikkansvarlig i NRK P3
Combos – «Fuck your face»
For et halvt år siden fant jeg årets favorittlåt. Den gangen skrev jeg:
Det burde være en egen Spellemannkategori for å fatte seg i korthet. Den prisen skulle bandet Combos fått, med sine supertstramme låter. «Mad beef» (2:20) og «Sushiramenbruceleewutangclan» (2:22) er gode eksempler. Også nyutgitte «Fuck your face» (2:28) føyer seg fint inn i rekken. Hvorfor lage lange, kjedelige epos når du kan klemme alt du vil si inn på knappe to minutter, liksom?
Combos slapp sitt første album «Steelo» i 2020, og begynner etter hvert å bli kjent for fengende riff (og refreng), vellykket sjangermiksing og gøye tekster. Her er «Fuck your face» ikke noe unntak, og det er deilig å høre at Combos holder koken i peståret 2021.
Låten har et ekstremt driv, dyttet frem av vokalist Alex Møller Olsen, og fyrer opp en intens trang til å kaste rundt på kroppen i en svett moshpit mens det knaser i knuste plastglass under glatte skosåler og man skyter fiktive fingerpistoler opp i lufta og gauler «Pew! Pew! Pew! Pew! Pew!».
Morten Skogly
Journalist
SE OGSÅ:
MER OM LÅTANBEFALINGER:
Tidligere Best akkurat nå-lister
Slik bestemmer vi hva vi spiller på P3
