Fra «Urørt» til MGP: – Målrettet og hardtarbeidende artist

Kristian Kristensen – «2003»

Altså, for en reise Kristian Kristensen tar oss med på. I dag slapp 29-åringen andrealbumet «2003». Selve opplevelsen av albumet er noe helt annet enn det man kanskje er vant til å høre fra harstadværingen.

Denne sangen, som bærer samme navn som albumet, åpner med en helt ny sound fra Kristensen: Synth, pop og elektronisk musikk i skjønn forening. Summen av det hele er at man blir varm i sjela av å høre på låta. Man får følelsen av at man drømmer tilbake til en tid der vi alle brukte litt mer tid på hverandre. En tid som både var fin og litt kjip til tider.

Sangen slutter med lyden av en vekkerklokke som tar deg med tilbake til den hektiske hverdagen som er i 2022. Kristensen synger flere ganger «Bare en gang til», og jeg kjenner at jeg gjerne tar en runde til med denne låta.

Ingrid Ciakudia-Moxnes
Journalist

Oosloo – «Frostbit»

Han heter Håvard Moltu og er visst alene om dette prosjektet med de mange o-ene. Ikke overraskende holder han til i Oslo, og sørger for at hovedstaden fortsatt kan klappe seg på skuldrene og føle seg trygg på at indiepopen blir ivaretatt.

Repetitive gitarer, med et slør av den mer innadvendte typen emo, gjør at jeg gynger med fra start. En småsart og alt annet enn brautende vokal formidler en sødmefull melodi som umiddelbart ikke akkurat er allsangmateriale.

Likevel smyger den seg inn, og du blir gående og nynne på den resten av dagen.

Ruben Gran
Musikkansvarlig i NRK P3

Yndling – «Like Love Is Real»

Tradisjonene er sterke i denne. I hvert fall de musikalske tradisjonene hvor drømmepop og lett shoegaze blir nevnt i samme åndedrag som fjærlett, atmosfærisk og svevende. Yndling er fryktelig god til å ivareta de tradisjonene, nødvendigvis uten klam nostalgi.

Silje Espevik har bak dette aliaset malt opp store, luftige strøk som legger seg som en god klem i ørene. Det mates på med finkornet gnistring og duse farger hvis du lukker øynene. Et lite øyeblikk later du som om du sitter midt i en Sofia Coppola-film.

Dette er et strøkent soundtrack til enda en dag med kulde ute og pålagt innesitting på hybelen. Med denne kan du tas med til helt andre steder en stakket stund.

Ruben Gran
Musikkansvarlig i NRK P3

Longfield & Super Skeleton – «Suffer»

Her er mitt ekstremvær-soundtrack. Dette er musikken å høre på når «Gyda» kommer for å velte trærne i hagen og knuse vindusruter.

«We will make you suffer, and then we’ll set you free» synger rogalandsbandet. Ut ifra musikkvideoen, ser det ut som det er skolegangen det refereres til. Svært passende, for er det én ting man blir gira på av denne låta, så er det nettopp det å bråke i timen, løpe i gangene og skippe hjemmeleksene.

«Suffer» er en spretten og uhøytidelig låt. Bandet er 50 % fra Haugesund og 50 % fra Stavanger. Låta er 100 % deilig galskap.

Espen Roness
Journalist

Vilde – «Titans»

Jeg først ble oppmerksom på Vilde for et års tid siden. Da var det første som slo meg (utenom den soleklare teften for å skrive og lage fengende poplåter, så klart) hvilken målrettet og hardtarbeidende artist hun er.

Under et år etter at hun velfortjent fikk tittelen «Månedens Urørt» på P3, er 26-åringen fra Tjøme klar for Melodi Grand Prix-sirkuset med en maktdemonstrasjon av en låt kalt «Titans».

Melodiøst og tematisk minner det om noen av de sterkeste låtene til en annen vestfolding, nemlig Ina Wroldsen, og på samme måte som Wroldsen får også Vilde frem stå-på-viljen i meg.

Ikke bare tror jeg «Titans» er en sterk kandidat når Vilde deltar i den siste delfinalen av årets MGP (Tjøme møter Torino, kan det skje?). Nei, med sitt slitesterke refreng får den forhåpentligvis også kjørt seg både på radio og topplister i tida fremover.

Anna Nor Sørensen
Programleder i «P3ligaen» og «Absolutt fredag»

Han Gaiden – «Here’s your lullaby»

Er det alternativ elektropop? Kunstpop? Denne låta treffer uansett blink hos meg.

«Here’s your lullaby» er like avslappende som tittelen indikerer, men heller ikke uten et visst mørke og ubehag. Den starter med en mystisk, hypnotisk og luftig synth, som sender tankene til forrige tiårs «chillwave»-pionerer som Washed Out og Panda Bear.

Men der stopper også likhetene: For mens disse gutta var notorisk kjente for grøtete vokal, er «Here’s your lullaby» preget av tre klokkeklare, sterke, kvinnelige vokaler som sender tankene mer i retning r&b og jazz.

Foruten harmoniene mellom de tre stemmene, er også saksofonen til Ingrid Skåland Lia (25), som sniker seg inn uti låta, et gåsehudfremkallende innslag.

«Don’t you cry all night», befaler hun to minutter uti låta, sammen med sine to medvokalister Kristin Myhrvold (24) og Ragnhild Moan (24). Det som følger er et minutt langt klimaks som ikke gir meg noe annet valg: Jeg må trykke «play» én gang til.

Eskil Olaf Vestre
Journalist

Gus Polden – «Om vi var noen andre»

Gus Polden slapp sin første singel for kun noen måneder siden – nå er han ute med debut-EP-en «Tidlig forhold». Musikkscenen er derimot ikke noe nytt for Gus Polden, som allerede har satt sitt preg på Sebastian Zalos musikk, både som låtskriver og fast medlem av bandet.

Den nye EP-en skildrer nyanser av den første kjærligheten på ærlig vis. Singelen «Om vi var noen andre» er en sårbar, nedstrippet pianoperle. Med ro og følsomhet i stemmen synger Gus Polden: «Hva om alt mellom oss var glemt – som om alt ble pakket inn og gjemt. Om vi så alt gjennom helt nye øyne nå – tror du vi da ville vært noe å lure på?»

Hvem har ikke kjent på vemod etter at noe er over og undret seg – tenk om? Dette er en låt som nok kan være godt selskap for mange som opplever et brudd.

Gus Polden med «Om vi var noen andre» er «Ukas låt» på NRK P3.

Ida Eline Tangen
Musikksjef i NRK P3

Highasakite – «Mother»

Highasakite har vært med meg siden de streberske årene på videregående. De har levert de store følelsene, gitt utløp for frustrasjon og fulgt meg i den vanskelige kjærligheten.

Den særegne og insisterende vokalen til Ingrid Helene Håvik treffer meg fortsatt et helt spesielt sted i magen. Det maksimalistiske lydbildet på bandets nye låt «Mother» gjør at jeg får lyst til løpe opp på nærmeste fjelltopp og rope ut alt som finnes inni meg av hat og kjærlighet utover byen.

Den henter også frem de nå bleke minnene av det deilige festivallivet, som pleide å være lyset i enden av tunnelen på de kaldeste og mørkeste dagene i januar, for de som fortsatt husker det.

Her er det bare å sette volumet på maks, sette kroppen i fri og danse som om ingen ser på.

Taran Cesilie Hofvind
Musikkansvarlig i NRK P3

Honningbarna – «Jeg har lyst»

Se for deg 200 klappstoler i en sal med kapasitet til 1000 mennesker, med et av Norges dyktigste og mest engasjerende liveband på scenen. Det har heldigvis ikke skjedd på ekte, for da konserter i sin fulle form ble forbudt, tok Honningbarna en 180 og gikk i studio i stedet.

Det har båret frukter i form av deres første fullengder siden 2017, «Animorphs» – sannsynligvis oppkalt etter science fiction-bokserien om fem ungdommer som kan forvandle seg til alle mulige dyr. Den tesen gir i alle fall mening, siden albumet ifølge vokalist Edvard Valberg «skal være lyden av liv i bevegelse – gjennom kaos og kontroll, kjedsomhet og kick, drømmer og nervesystem, glede og aggresjon, der det eneste konstante er at vi aldri er det samme».

Jeg kunne i grunn ikke sagt det bedre sjæl, for selv om det ikke er noen tvil om at dette er Honningbarna, med deres harde uttrykk og skarpe punkgitarer, tar alltid den neste låta et steg frem fra den forrige. Jeg kunne valgt å trekke frem et av de mer «kommersielle» sporene fra den dagsferske skiva, som for eksempel «Når alt treffer oss», men det er «Jeg har lyst» som virkelig kilte mest i øregangene mine.

Den skranglete starten, tempoet og den brå overgangen til en mer nedpå bridge er Honningbarna på sitt beste, og har alt som trengs for å lokke frem nakkesleng og blå knær så fort den kan spilles live.

Les også albumanmeldelsen: Honningbarna – «Animorphs» (terningkast 6)

Anna Nor Sørensen
Programleder i «P3ligaen» og «Absolutt fredag»