Mye bra kan sies om årets Slottsfjellfestival så langt, men lyden på Kongescenen har vært spinkel og tidvis nitrist. Lite bass og tynn mellomtone – og da er det trommene det går mest utover. Haim overvant etter hvert problemene da hele søstergjengen hamret løs sammen med trommisen på sistelåta «Let Me Go», men Phoenix har et mye mer effektivt og kraftfullt triks: en vaskeekte svensk metaltrommis som slår hardere enn UFC-fighteren Roy Nelson. Og med et sånt trøkk ut av startblokka får man en pangstart på en festivalsprint – dét setter publikum pris på.
«Hva skal de spille som sistelåter nå?» roper en engasjert unggutt bak meg når bandet blåser ut «Lisztomania» som tredjelåt. Og selv om pariserloffene har en god del hits i katalogen deler jeg guttens bekymring. At allsangen, klappingen og dansingen allerede ser ut til å være nær klimaks får meg til å tro at setlisten er nær identisk med Hovesettet i fjor – en bra, men ikke så bra konsert. Og i det «Chloroform» begynner aner jeg noe som kan minne om et musikalsk antiklimaks, men nå tar publikum ansvar ved å vugge utstrakte håndflater med bølgelignende bevegelser mot scenen, og på den måten skylder de bort all tvil – for nå.
Først etter låt nummer syv, en deilig opprocka versjon av den ellers så tuslende «Run Run Run» blir det mulighet til å ta en liten pust i bakken under en atmosferisk – ja, nesten postrock-aktig – passasje før Kongescenen plutselig blir bombadert av Skrillex-verdig bass og intense strobelys i alle regnbuens farger.
Det er beundringsverdig at et fransk nerde-ensemble som hadde sin storhetstid i starten av 2000-tallet kan ha så god kontroll på (et forholdsvis ungt) publikum og når «If I Ever Feel Better» humper i gang er nok ikke jeg den eneste i Tønsberg som blir dekt av en armerende gåsehud. Ja, nå er jeg godt rustet om antiklimakset flyter opp til overflaten igjen. Jeg koser meg gløgg i hjel! Fader heller, jeg vurderer å kline til med en befriende crowdsurfing , men (heldigvis) kommer vokalist Thomas Mars meg i forkjøpet.
Personlig har jeg aldri vært noe stor tilhenger av «S.O.S. In Bel Air»,»1901″eller «Rome», men forelskelse gjør som kjent blind og tydeligvis også tonedøv. Så nå gynger jeg bare med på grunn av den gode energien. Men så var det brått slutt..! Med en siste kraftanstrengelse øser franskmennene ut en instrumental-versjon av åpningslåta «Entertainment» før de takker for seg ved å sende avgårde et halvt dusin varme slengkyss. Jeg føler meg tom og mettet på en og samme tid. Og selv om de ikke spilte favoritten «Everything Is Everything» står jeg igjen med en varm, kriblende følelse. Jeg har akkurat sagt far vel til min første franske sommerflørt. Og det føles godt selv om vi ikke gikk «all in».
Tete Lidbom
