Beck - Morning Phase
Terningkast 4

Glimmer i solen

Den uttalte oppfølgeren til Becks lavmælte fanfavoritt Sea Change er en lettglemt skjønnhet.

morningAllerede idet “Blue Moon” – første smakebit fra Morning Phase – steg opp fra internettets østre horisont, var mytologien om Beck Hansens første album på seks år nedtegnet. Dette var verken en retur til den skranglete rocken på Modern Guilt (2008) eller The Informations (2006) humørfylte hiphoplefling, men en direkte oppfølger til melankolikerfavoritten Sea Change (2002).

Med blodet til Nick Drake anno hans klassiske debut Five Leaves Left piplende i årene (særlig på svimlende “Round The Bend”), demonstrerte Beck med sitt fortsatt ypperlige gråværsdagsalbum at han kunne henge tungt med hodet, uten å føle for å kødde det bort på mesterlig vis i neste vending.

De stilistiske likhetene er altså umiddelbart til stede på Morning Phase. Hundedagsdøsige countrygitarer, tuslende tempoer, høytsvevende strykerarrangementer (signert faren David Campbell) og Becks søvnige kurring flyter sammen i en tykk og varm dis – som lyden av at man i et bedugget velbehag bevitner en skyfri sommerhimmel sige inn i skumringen.

Beck – “Blue Moon”

Men selv om dette soniske rommet unektelig er vakkert, sliter jeg ennå, tross gjentatte lytterunder, å gripe rundt brorparten av låtene som utgjør Morning Phase. Satt opp mot “forløperen” er det nemlig mulig å ane manglende melodisk bakkekontakt bak den semipsykedeliske fasaden. “Heart Is A Drum”, “Blackbird Chain”, “Waking Light” og nevnte “Blue Moon” er karakteristisk delikat, men småkjedelig pophåndverk – låter det er umulig å mislike, men samtidig vanskelig å elske.

Det finnes imidlertid et par hederlige unntak. Albumåpneren “Morning” er proppet full av den såre, ulmende slagkraften Beck utvilsomt har søkt etter med eksempelvis “Unforgiven”, mens passende titulerte “Country Down” – med munnspillsolo og det hele – er de mest konkrete og tradisjonelle fire minuttene her, hvorpå poteten som har vokst seg stor i strupen hans løfter den til en bunnsolid kåntriballade.

En alvorlig ryggskade skal være mye av årsaken til at det har gått et halvt tiår siden man sist har kunnet høre originalt materiale fra Beck – hvis man ser bort fra notearkutgivelsen Song Reader og assortert produksjonarbeid for blant andre Charlotte Gainsbourg og Bat For Lashes. Men nå skal altså kreftene være tilbake for fullt: Enda et album, inkludert en vilter Pharell på gjestelisten, skal være klart før året er omme. Forhåpentligvis vil det by på en Beck Hansen i mer enn bare fin form.

Kim Klev