Å holde kvaliteten oppe og både fans og kritikere fornøyde mens man vokser seg til et rockeband i arena-størrelse er ikke bare-bare. Band som Muse og 30 Seconds To Mars har forlengst mistet bakkekontakten til fordel for stormannsgalskap og låtene til fordel for noe som låter stort.
Skotske Biffy Clyro har derimot greid å vokse seg svære samtidig som de ikke bare er en jovial gjeng; de har også greid å beholde fokuset på å skrive bra låter. De lefler riktignok med det pompøse og allsangvennlige, men har greid å holde på kjernefansen samtidig som de har rekruttert stadig nye. Suksessformelen består, for å sitere kollega Totto Mjeldes anmeldelse av fjorårets album Opposites, av «fengende popmelodier med gigantiske refreng, tunge gitarer, tjukk skotsk aksent, og litt instrumental lek blandet inn for å gjøre det hele interessant».
Under konserten i Trondheim fredag kveld får vi se Biffy Clyro fra mange forskjellige sider. Ikke alle er like vellykkede, og min kollegas påstand om at gigantiske refreng utelukkende er et gode, kan diskuteres.
De to første låtene er en pangstart.«Different People» og «That Golden Rule» viser et rockeband i storform. Det låter fett, energisk og hardt. Tradisjonen tro stiller trioen i bar overkropp, til tross for at Trondheimskvelden har høst i lufta.
Den noe brautende hiten «The Captain» spilles allerede som tredje låt ut, og viser, sammen med senere låter som «Biblical», at skottene ikke er like rå når de prøver å mane frem de store følelsene som når de fokuserer på å pumpe ut kjapp og effektiv rock. «Bubbles» er likevel unntaket. Den storslåtte 2009-låta avleveres skittent og deilig i en eksplosiv tapning, og blir et av konsertens høydepunkt.
Drikkeviseaktige «Who’s Got A Match» blir det motsatte; mye plump posering og lite annet.
Gjennom hele konserten hjelpes bandet godt av en massiv lysrigg og to ekstra musikere. Liveuttrykket er komplett med proggete, mars Volta-aktig gitar, og det er aldri noen å si på det tekniske prestasjonsnivået.
Frontfigur Simon Neil står, som vanlig, alene på scenen med kassegitar under balladen «God And Satan». Det føles litt påtvunget; en obligatorisk del av programmet som må gjennomføres for å forføre massene. Fremføringen er verken magisk eller forferdelig – bare kjedelig og standardisert.
Bandet er høyt og lavt under konserten. De lener seg mye på allsang av de ømmere delene av repertoaret – som «Black Chandelier» og «Many Of Horror» – under konserten. Det er naturlig, selv om det ikke er her de er mest imponerende denne kvelden. Hadde de i større grad holdt seg i samme hardtslående spor som under begynnelsen av konserten, kunne det fort blitt et ekstra øye på terningen.
Trine Aandahl
