I november kom endelig nyheten om at Spellemann ville droppe kategoriene “Årets kvinnelige artist” og “Årets mannlige artist” før utdelingen i 2013. På høy tid. Kjønn har i mange nok år fått avgjøre hvilke artister som kan sammenliknes og nomineres til en pris.
Spilleliste: De viktigste damene
Avgjørelsen kom såpass sent at det ikke var noe å feire – til det hadde vi ventet for lenge. Selv om det fremdeles er nok av utfordringer å ta tak i rundt koblingen kjønn og musikk,var nyheten om at vi var kvitt kjønnskategoriene hos Norges viktigste musikkpris gledelig. Selvfølgelig må de beste artistene, uavhengig av kjønnet deres, kunne kjempe mot hverandre om å bli “Årets artist”!
Merkelig avgjørelse
Den gang ei. Da nominasjonene til prisene ble offentliggjort i vinter, fantes det ikke noen kategori som bar navnet “Årets artist”. Styret for Spellemann begrunner det med at de har rendyrket sjangerprisene. I en tid da sjanger tilsynelatende betyr mindre og mindre for både musikkelskere og utøvere, føles argumentet tynt.
Underholdningsmessig er det også et merkelig valg – for TV-seerne ville det nok være knyttet større spenning til hvem som var fjorårets beste artist, enn til hvem som får en bransjete sjangerpris. Det ser ut som det dette egentlig handler om, er redselen for hvordan det vil gå hvis kvinner og menn får møtes til kamp om den gjeveste prisen av dem alle.
Styret i Spellemann har tilsynelatende strøket to store sjangre uten å tenke på at de må erstattes. Det er en merkelig avgjørelse å ikke la fjorårets viktigste artister møtes som nominerte i en kategori, uavhengig av sjanger og kjønn. Det virker som arrangørene har feiget ut, og er redde for at det skal dukke opp kritikk hvis for eksempel vektingen mellom kvinner og menn i en stor, kjønnsløs pris var ute av balanse.
Ingenting forandres
Allikevel er det umoderne og uforståelig at de beste artistene, uavhengig av sjanger og kjønn, ikke får mulighet til å kjempe mot hverandre om noe som ville henge mye høyere enn en sjangerbestemt pris.
Hvert år er det noen norske artister som peker seg ut i større grad enn andre. Hvilket kjønn de har og hvilken sjanger de hører hjemme i, varierer naturligvis. Nå virker det som om Spellemann – nettopp fordi artister har et kjønn – er redde for å la disse få velfortjent oppmerksomhet ved en nominasjon til “Årets artist”
At Spellemann fratar mannlige og kvinnelige artister muligheten til å kjempe om en slik pris viderefører tankegangen som har vært problemet i alle årene debatten om de kjønnsdelte kategoriene har pågått. Ideen om at artister som tilfeldigvis er utdelt enten testikler eller pupper ikke kan sammenliknes og kjempe mot hverandre er pinlig og utdatert. Når kategorien “Årets artist” er ikke-eksisterende under prisutdelingen om to uker, føles det ikke som vi har kommet noe lenger. Sånn som kategoriene er systematisert nå, er egentlig ingenting forandret.
Kampklare kvinner
Susanne Sundfør, Ida Jenshus, Sandra Kolstad og Hanne Kolstø er bare fire av artistene som gjorde seg bemerket i oppsummeringen av musikkåret 2012. De er tilfeldigvis damer. En av dem gikk attpåtil seirende ut av kåringer hos både musikknyheter.no og oss selv – i tillegg til høye plasseringer hos både VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen. Det er ingen grunn til at disse artistene ikke skulle kunne konkurrere mot andre artister om hvem som faktisk var fjorårets viktigste, norske artist.
En slik pris ville henge mye høyere, og gi mer anerkjennelse, enn å vinne en sjangerspesifikk pris. Dessuten handler jo likestilling om like muligheter, men også like strenge kvalitetskrav. Prisen ville være et tydelig signal om hvem som – uten forbehold – sto bak den beste og viktigste norske utgivelsen i fjor – det være seg en mann eller kvinne.
Trine Aandahl
