Lyden av 2012: Trine Aandahl

Våre redaksjonsmedlemmer tar på seg mimrelua og ser tilbake på høydepunktene fra musikkåret som har gått. I dag: P3 Musikk- og Urørt-journalist Trine Aandahl.

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Vår kokkekunst- og “ny norsk musikk”-ekspert Trine Jørgensen Aandahl. Hun arbeider som journalist i P3 Musikk og Urørt.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012

Årets album

Miguel – Kaleidoscope Dream

Det er umulig å komme utenom den urbane musikken når 2012 skal oppsummeres. Kendrick Lamar, Miguel, Jessie Ware og Frank Ocean har gitt ut noen av årets beste album, også i mine øyne (og ører). Miguel er den som har fått boltre seg mest i øregangene mine; de sensuelle, futuristiske og ekstremt velproduserte låtene på Kaleidoscope Dream har blitt spilt minst en gang daglig siden albumet kom ut i høst – og det er umulig å ikke sammenligne 26-åringen med Prince. Miguel evner å skrive låter fylt av begjær, kjærlighet og andre store følelser uten at det blir for mye. Den unge mannen har en stemme av de sjeldne og full kontroll hele veien – jeg gleder meg enormt til å se han live i ei kirke i Oslo i februar.

Twin Shadow – Confess

En annen favoritt av året er Twin Shadow. Jeg ble først grepet av suggerende Forget i 2010 – det utvilsomt beste av albumene fra chillwavebølgen som skylte forsiktig over oss det året. Oppfølgeren Confess ble sluppet på forsommeren i år – og viser en musiker som har utviklet seg voldsomt. Åttitallsnostalgien ligger fortsatt i bunn, men denne gangen er låtene langt mer utadvendte. George Lewis Jrs betagende croonervokal har fått en mer fremtredende plass i lydbildet, og vi hører en musiker som lar kreativiteten blomstre i langt større grad. “Five Seconds” med sitt gjenkjennelige synth-tema, gitar og voldsomme driv er utvilsomt en av årets beste singler.

Cloud Nothings – Attack on Memory

Attack On Memory er et mesterstykke som viser oss hvor bra musikk kan være når raffinert låtskriving kombineres med rå kraft, brutalt ærlige tekster og mye fuzz. Albumet rommer både korte, kjappe låter og noen lengre av det mer svevende slaget. Med den legendariske produsenten Steve Albini (Nirvana, Pixies, PJ Harvey, The Stooges) bak miksebordet har Cloud Nothings virkelig truffet mål. I forkant av Attack On Memory gikk Cloud Nothings fra å være Dylan Baldis enmannsprosjekt til et fullt band hvor alle har bidratt til låtskrivingen. Det har løftet kvaliteten betraktelig. Tekster som “I miss you cause I like damage/I need something I can hurt” (“Cut You”) framføres med enorm energi og gjør like enormt inntrykk.

Susanne Sundfør – The Silicone Veil

Skjørt og overveldende, som hentet fra en drøm som spenner fra det vakre til marerittaktige; med The Silicone Veil befester Susanne Sundfør sin posisjon som Norges mest begavede artist ytterligere. Albumet er en mektig lytteopplevelse, og byr både på detaljrikdom for nerdete hjemmelytting og slagkraften som trengs for å imponere på store scener. Singelen “White Foxes” er fortsatt like magisk hver gang den spilles.

Lindstrøm – Smalhans

En av Norges fremste eksportartikler har gjort det igjen. For oss som ikke fikk helt fot for årets første utgivelse, Six Cups Of Rebel, var Smalhans en kjærkommen utgivelse. Det er fort gjort å trekke på smilebåndet over låttitler som “Vōs-sākō-rv” og “Vā-flę-r” – men det dette albumet handler om er sfærisk diskopop; som jo er “hjemmebane” for den eksperimentelle rogalendingen. Smalhans er alt annet enn fattigslig – tvert i mot er albumet lyden av en legendarisk fest på en romstasjon nær deg.

Årets låter

Usher – “Climax”

Vakkert og hjerteskjærende om skakkjørte forhold og håpløst begjær. Usher synger ikke, han gråter. Denne Diplo-produserte låta burde overbevise selv den største r&b-skeptiker.

El Perro Del Mar – “Walk On By”

Fløyelsmyk slowhouse som bekrefter svenskenes posisjon som leverandører av den smekreste pop. El Perro Del Mars hyllest til ensomhet er vakker og rørende, sterk og sår på samme tid.

Frank Ocean – “Pyramids”

Eksperimentell og monumental perle fra hele verdens favorittartist. “Pyramids” er et dystert epos hvor dronning Kleopatra har blitt prostituert – og fusjonerer klubbmusikk, r&b og pop på elegant vis

Jessie Ware – “Running”

En av årets beste debutanter har gitt oss denne; en raffinert, innbydende britsoulsak som borer seg fast i hjerterota. “Running”, med sine diskrete blåsere, gråtende gitar og taktfaste trommer  og – ikke minst – Wares fantastiske stemme, viser at vi har å gjøre med en artist av høy klasse.

Todd Terje – “Inspector Norse”

Enkel, men genial; “Inspector Norse” løfter ethvert dansegulv. En suggerende, spretten perle av en elektronikalåt som har fått fans over hele verden, og litt for lite oppmerksomhet her hjemme.

Årets konsert

Björk, Øyafestivalen

Forventningene mine til Björks konsert på Øya var egentlig ikke spesielt høye. Turneen som har fulgt kjølvannet av islendingens siste album, Biophilia, fikk mye lunken kritikk. Etter konserten på Roskilde i sommer ble hun kritisert for å være i overkant sær og introvert – og jeg turte ikke håpe at konserten i Middelalderparken skulle bli noe bedre.

Heldigvis tok jeg feil. Konserten var en nærmest religiøs opplevelse; den rare, lille dama med blått hår, støvsugerkjole og forhekset stemme gjorde at jeg ikke engang registrerte pissregnet og den sure lufta som signaliserte at høsten var på vei innover Oslo. Med seg hadde Björk et tolv jenter sterkt kor og videoinstallasjoner som bød på alt fra celledeling til kadavre på havbunnen og eksplosjoner i jordas indre. Eksentrisk, ja – men også stemningsskapende, og helt i islendingens ånd. Fjorårets album bygger jo på nettopp teorien Biophilia Hypotesis – som hevder at det finnes et instinktivt bånd som knytter mennesker sammen med alt annet i økosystemet.

Björk dro fram det beste fra sin etter hvert nokså store katalog. I tillegg til låter fra fjorårets album spilte hun perler som ”Jóga”, ”All Is Full of Love” og ”Declare Independence” – alt med en overbevisende kraft som bekreftet hvilken stor og nyskapende artist som sto foran oss – og det var ikke tvil om at konserten fortjente seks øyne på terningen.

Les anmeldelsen: Björk forhekset Øya (6/6)

Årets mest oversette

Father John Misty – Fear Fun

Et fantastisk album av Fleet Foxes-trommis Joshua Tillman, tidligere kjent som soloartisten J. Tillman. Store harmonier, snedige tekster og et rikt lydbilde gjør dette til et av årets mest innbydende album.

Albama Shakes – Boys & Girls 

Det Grammy-nominerte debutalbumet blander gospel, soul og folk på utmerket vis, og inneholder et par virkelig sterke låter. Hadde fortjent mer oppmerksomhet også her på bruket.

Årets skuffelse

The XX maktet ikke å følge opp fantastiske XX fra 2009. Med unntak av singelen “Angels” rørte ikke Coexist meg.

Årets mest oppskrytte

Det har vært veldig riktig å namedroppe Grimes i 2012. Greit nok at et par av låtene er kurante, men hun har fått uforholdsmessig mange fine ord slengt etter seg. Ikke på langt nær så bra som enkelte skal ha det til.

Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk

Da Frank Ocean gikk av scena på Øya. Jeg trodde først det var en gimmick. Ble veldig lei meg da jeg skjønte at han ikke kom tilbake.

Madcon og Plumbos post-Spellemann-samarbeid er også nevneverdig i WTF-sammenheng.

Trine Aandahl