Øyatorsdagen forløp ikke helt som forventet. Men selv om Frank Ocean meldte pass og skuffet mange, skulle den lille, store dama fra Island få timer senere minne oss på hva en ekte stjerne er – og gjør.
Fra det øyeblikket hun entrer scenen i støvsugerslangeaktig kjole og blå parykk sammen med det 12 jenter sterke koret Graduale Nobili, leverer Björk en konsert i klasse for seg; hver låt er en stor, surrealistisk og frittstående reise, samtidig som den er med på å gjøre konserten som helhet til en opplevelse som for alltid kommer til å sitte i kroppen på oss som var tilstede.
Etter at hun slapp Biophilia i fjor, har Björk i stor grad fremført materiale utelukkende fra nettopp den skiva. Nostalgikere verden rundt har blitt skuffa – men dette skulle ikke bli tilfellet torsdag kveld. For side om side med strålende fjorårslåter som «Crystalline» får vi eldre perler som «Jóga», «All Is Full Of Love», «Hidden Place» og «Hunter».
Biophilia Hypothesis er en teori om at det finnes et instinktivt bånd mellom mennesker og andre levende system. Nettopp dette er Björk tydelig inspirert av. På videoinstallasjonene som ruller bak henne blir vi tatt med fra eksplosjoner i jordas indre via åtseleting på havets bunn, celleforandringer og kontinentalplatenes forflytning og langt ut i universet. Det kan høres høytsvevende og pretensiøst ut – og det er det – men hos Björk faller det ikke gjennom – det er snarere tvert i mot med på å gi konserten en ekstra dimensjon.
Himmelen åpnet seg like før Björk kom på scenen. Men til tross for regnet, ble vi umiddelbart fanget i Björks verden. Alt rundt forsvant, og det eneste som betød noe var musikken fra scena; Björks halvkvalte, forheksende og klare vokal, tung, dundrende bass, nydelige harmonier og koringer, vill perkusjon og høytidelig orgel og harpe holder oss i transe gjennom hele den halvannen time lange konserten.
Hovedpersonen selv er i godt lune. Etter hver eneste låt får vi en salve av «takk!», lure smil og lekende bevegelser. Over 20 år ut i karrieren er Björk fremdeles grensesprengende – heldigvis. Showet er sydende og intenst, uten et eneste dødpunkt, med pyro og lys av høy klasse, og med perfekt skrudd lyd.
Etter å – passende nok – ha dedikert avslutningslåta til vulkanen Eyjafjallajökull på Island og levert en eksplosjon av en avrunding, var kvelden etter alle solemerker avsluttet. Men den gang ei. Björk har tydeligvis bestemt seg for å glede Oslo-publikummet denne kvelden, og vender tilbake med to ekstranumre. «Possibly Maybe» tar det hele litt ned, men når «Declare Independence» slår utover Enga, er det klart at returen til scena var et godt valg. For det var nettopp det Björk gjorde denne kvelden; viste at å rive seg løs og holde på sin egen greie uten å bry seg om hva noen mener, fører noe godt med seg.
Trine Aandahl
