Hope I Die Virgin - KlubbØya
Terningkast 4

Modnende jomfruer

Famlende i teknisk kompleksitet, dempet lys og montone lydbilder klarer Hope I Die Virgin fort å hente seg inn igjen – takket være imponerende låtmateriale.

Da kvartetten Hope I Die Virgin i vår slapp debuten Is Forever No Way, stod det lysende klart at oslolabelet Fysisk Format makter å peke mot nye veier også utenfor hardcoresjangeren. Deres psykedeliske og dvelende signatur, bestående av suggererende basslinjer og autoritære synther, gjør seg godt som et lydspor til en interestellar romreise. Dermed er deres lydbilde som skapt for et innadvendt band gjemt i scenemørket. Fremhevet i en stillestående og  oransje tåke på Parkteateret burde kvartetten med andre ord være i sitt rette element.

Likevel bærer oslobandet mye preg av å være lite komfortable i det de åpner med “Acid Lake”. Mange ville trolig valgt å forenkle Is Forever No Way for liveformatet, ettersom flere tekniske og produksjonsmessige elementer gjør det til en noe risikabel plate å skulle fremføre live.  Det er spesielt trommeslager Anders Ekeberg som kludrer dette til rundt konsertstart, men i det store og det hele føles det litt for ofte som om livebandet Hope I Die Virgin ikke bare føler et stort press overfor seg selv takket være komplekse låter, men at også publikum er et anstrengende element. Slik svekkes bandånden.

Det hersker imidlertid liten tvil om at kvartetten har mange styrker på en scene. Martin Aasens bassgitar, som er bandets kanskje mest dominerende instrument, låter direkte upåklagelig, noe som for så vidt angår resten av medlemmenes respektive instrumenter. På tross av et lite variert lydbilde  har Hope I Die Virgin med sin eneste utgivelse begått flerfoldige eksperimentelle poplåter.

Med sin tildelte halvtime er det selvsagt at deres desidert mest eksperimentelle verk, “(Soon) Into Heavens” sløyfes, mens albumhøydepunkter som “Anders Giæver (Interstellar Duke)” og fabelaktige “At Crude Garbage Falls”  virkelig får skinne gjennom i dempet belysning og sterk fremførelse. Instrumentalssporet “Cogs” faller dog brutalt igjennom i livetapning, og fremstår som lite annet enn et uengasjerende ledd i en ellers svært lovende konsert.

Kim Klev