Musikkåret 2013: Kim Klev

Hver dag frem mot 2014 skal vi i P3 Musikk-redaksjonen gi deg våre musikkhøydepunkter fra året som har gått.

Det er umulig å finne en fasit på hva som har vært det beste i løpet av et langt musikkår. Og selv om vi i P3 har offentliggjort hva vi mener er årets beste norske låterårets beste internasjonale låterårets beste norske album og årets beste internasjonale album, er vi langt fra enige på de fleste punkter.

Hver dag frem mot nyttår skal vi i P3 Musikk-redaksjonen offentliggjøre hva som har vært våre personlige favoritter i musikkåret 2013, både hva gjelder album, låter, konserter, uforglemmelige øyeblikk, og mye mer.

I dag: Kim Klev, musikkjournalist og anmelder.

Albumet som fortjener mer oppmerksomhet

Majical Cloudz – Impersonator
Motvillig plasserer du bakenden på kirkebenken. Det er jo tross alt bare denne ene gangen i året, tenker du. Ved alteret står en ung mann: Skallet, morsk i blikket, og ikledd en kritthvit t-skjorte han har trukket ned i et par sobre jeans. En spak orgellinje lusker seg ut av høyttaleranlegget, og hans blikk møter ditt før han majestetisk messer at: “Hey man, sooner or later you’ll be dead”.

Nei, Impersonator er ingen gospelskive. Men det er kun Devon Welsh’ tilsynelatende mangel på gudstro som uteblir fra ligningen. Ellers er nemlig Montreal-duoens albumdebut like høystemt og nakent arrangert som en fordømt god (og forstyrrende) salmeplate burde kunne låte i 2013. Produsentpartner Matthew Ottos dumpe beats og upolerte vokalsamples er ment å underspille – slik at Welsh’ intense tilstedeværelse får tilstrekkelig albuerom til å tvinge deg ut langt ut av komfortsonen. Resultatet er en av årets ukonvensjonelt vakreste og mest foruroligende popplater.

Årets beste låter

100 låter fra 2013
Så tidlig som den 8. januar – på sin egen 66-årsdag, gitt – åpnet David Bowie musikkåret 2013 med en voksen (i ordets beste forstand) og mektig ballade som fortsatt står som en av mine absolutte favorittlåter i år. Siden har det fulgt så mange spor i samme og nesten samme liga at jeg har måttet svelge flere hekto med kameler for å få plass til (kun!) 100 spor på en og samme spilleliste. Håper virkelig det faller i smak!

Årets beste konsert

My Bloody Valentine på Primavera Sound
Som om det ikke var absurd nok i seg selv at My Bloody Valentine mot all formodning fant på å gi ut den selvtitulerte og knallsterke oppfølgeren til mesterverket Loveless i vår – 22 år senere – så skulle jeg sannelig også få se dem spille i Barcelona, med Middelhavet kun et halvt steinkast unna. Frykt for hørselsorganer og det som verre er til tross: Å fysisk få oppleve Kevin Shields & Co. mane frem utenomjordiske tapninger av flere av de aller (aller aller) beste låtene noensinne gitt ut er en opplevelse som… *setter på “I Only Said” og lukker øynene* …øhm…vel…du forstår da hva jeg mener!

Årets dårligste konsert

Volbeat på Hovefestivalen
Tidligere i høst så jeg en flere kvadratmeter stor plakat av de fire tomsingene i danske Volbeat spent over en mur i København sentrum, og et midtsommernattsmareritt boblet opp på nytt: Den überignorante rockismen, de hjerteløse coverlåtsmedleyene, og den hjernedøde metall/rockabilly-crossoversjangeren deres – med langt mer. En ubeskrivelig opplevelse (men jeg har forsøkt) som overbeviste meg om at selv musikk kan være av en slik ondsinnet art at den kan gjøre fysisk skade.

Årets mest oppskrytte

Yeezus og Nothing Was The Same
Med enkelte hederlige unntak fra begge leire (især Kanye Wests “Bound 2” og Drakes “Too Much”), må jeg innrømme at jeg har til gode å falle langflat for verken Yeezus eller Nothing Was The Same – som jo er, i tillegg til å være to av årets mest essensielle raputgivelser, hyllet halvt ihjel av langt flere enn min musikkjournalistiske redaksjon, særlig internasjonalt. For de var da vitterlig begge to langt mer fokuserte ved forrige skanse? “Slow down with my damn croissants,” heller.

Årets største nedtur

Den Yo La Tengo-konserten jeg kom, “så”, og tapte
Jeg håper det aldri noensinne skjer igjen at jeg kaster bort en konsert jeg gleder meg skikkelig til fordi jeg er en idiot. Skammen er tung nok å bære i utgangspunktet, så jeg lar det bli med dette ene vitnesbyrdet:

yolo tengo

Årets største overraskelse

“Nytt Boards of Canada-album!?”
Enkelte har i ettertid kritisert det skotske produsent-/brødreparet Sandison for å gjøre kynisk bisniss ut av mystikken som henger over musikken deres, på grunn lanseringskampanjen til Tomorrow’s Harvest: En laaaaaang rekke ledetråder den innbitte fansen gikk over lik for å løse opp i. Men tatt i betrakning det stemningsfulle, dystopiske og politisk ladde lynnet som befinner seg på Boards of Canadas første album på åtte år, var dette en briljant skattejakt for internettkyndige fans med Storebror hengende over skuldrende. Årets mest kreative albumpromotering og årets sterkeste electronicaalbum, spør du meg.

Årets beste musikkvideo

FIDLAR – “Cocaine”
Sammenlignet med i fjor, forfjor og for-forfjor har jeg sett på pinlig få musikkvideoer i 2013. Men den jeg husker aller best (av de ni-ti jeg har sett totalt), er signert det overraskende awesome rølpegarasjerockbandet FIDLAR. Videoen er omtrent hva man kan forvente seg: #DGAF skrudd opp til 11. Hint: Alfahannen Nick Offerman, kjent fra komiserien Parks & Recreation, drikker seg pære og pisser ned alt han snubler over.

Årets OMG/WTF-øyeblikk

Da The Script viste seg å være dritbra
Vi anmeldere forsøker så godt vi overhodet kan å ikke være forutinntatte, men vi er bare mennesker vi også. Så når jeg stod blant tusentalls sekstenåringer og ventet på at Danny O’Donoghue med venner skulle stige inn på Hovescenen, hadde jeg allerede en halv slaktanmeldelse ferdigskrevet på hjernelappene. Men for en overvinnende varm opplevelse: Etter bare en halv låt hadde jeg gått fra bitter gammel gubbe til et barn av kjærligheten, jeg også. Note-to-self: Husk å høre på kidza – de har oftere rett enn du tror.

Årets danselåt

Roosevelt – “Elliot”
Nyttårsforsett #1: Danse mer. Jeg har nemlig fått ferdigdansa de færreste av låtene perfekte for den slags i år. Sånt er særlig synd når man hører “Elliot”, av den pinlig oversette 23 år gamle tyskeren Roosevelt. Med det samme medfødte talentet som Disclosure og Totally Enormous Extinct Dinosaurs, hamrer han uanstrengt spikeren inn midt mellom “hemingsløst fengende pophooks” og “hemningsløst deilige housebeats”. Sjekk forøvrig ut hele den fortreffelige debut-EPen hans!

http://www.youtube.com/watch?v=yl5WfT7IDDU

Årets grinelåt

Mark Kozelek – “Tavoris Cloud”
Den ene gangen jeg gråt i år, hadde jeg dessverre ikke noe musikk stående på i bakgrunnen. Noe sier meg likevel at håpløsheten ikke akkurat hadde blitt mindre om jeg forsøkte å trøste meg selv med Mark Kozeleks “Tavoris Cloud”, det hudløse høydepunktet fra hans tredje(!) albumutgivelse i år. Her sørger han over tapet av to gode venner: katten hans, oppkalt etter bokseren Tavoris Cloud, og trommeslager og tidligere bandkompis Tim Mooney. Og når tårene allerede presser på slusene, følger refrenget – det mest ektefølte og desperate musikkøyeblikket i 2013.

Gleder meg mest til i 2014

Mer, mer, mer!
2013 har vært et latterlig sterkt musikkår. Så aller helst vil jeg sette 2014 et par måneder på pause, slik at jeg kan få bearbeidet og ihjellyttet berget med utmerkede utgivelser fra i år. Likevel, grådig som jeg er, håper jeg at neste (musikk)år blir minst like rikt som det som nå rundes av. Som jo mer enn noe annet betyr at Kate Bush må gi ut ny musikk.