Da St. Vincent i siste øyeblikk tok London Grammars plass på Pstereo-plakaten føltes det litt som å plutselig få bytte ut nok en tomatsuppe-middag med en tur på Maaemo. Det kurante, men dog så smakt/hørt det før-aktige meldte avbud til fordel for noe eksklusivt og overveldende. Det pregløse ble byttet ut med noe med vanvittig mye egenart.
St. Vincent er utvilsomt en av de mer interessante personlighetene innen pop anno 2014. Den 32 år gamle multiinstrumentalisten har gjennom fem album beveget seg fra det varme og organiske til de hardere, sci-fi-inspirerte skyggedalene av populærmusikk.
Til tross for store sprang er det lett å høre at det er samme dame som står bak 2007-albumet Marry Me og årets St. Vincent. Den tøyelige, transparente vokalen, og forkjærligheten for store arrangement har gitt den New York-bosatte artisten egenart.
Annie Clark, som hun egentlig heter, kombinerer lettfattelige melodilinjer med inspirasjon fra både støy- og kunstmusikk. Låtene hennes minner ofte om urverk; de er intrikate og detaljerte, og du skjønner ikke helt hvordan hun får det til å funke. Men dét gjør hun.
I løpet av femti minutter fredag kveld viser hun at hun har tatt kvantesprang siden sist hun sto på en norsk festivalscene. Hun har åpenbart jobbet hardt med livebiten, med stort hell. Konserten er en fremvisning i presisjon; alt ned til minste detalj er gjennomtenkt og perfeksjonert. Allerede under åpningslåten «Rattlesnake», med tunge effekter på både vokal og gitar, viser hun seg som en artist med full kontroll og en bestemt, overbevisende scenepersonlighet.
Livebesetningen til St. Vincent er mer spartansk enn man skulle tro (og innimellom håpe) ut fra musikken. Selv er hun en ekstremt begavet gitarist og vokalist, med seg har hun tre bandmedlemmer på trommer, synth og gitar/synth. Det høres ikke tynt ut, men under kanonlåten «Digital Witness» er det naturlig å savne blåserne i låta.
Dét er imidlertid eneste gang St. Vincent fremkaller savn av noe slag. Herfra og ut er konserten en oppvisning i råhet. Detaljer som synkronisert, stakkato robot-dans (!), utagerende, tunge gitarsoloer og upåklagelig samspill musikerne mellom gjør konserten til en stor opplevelse.
Clark synger fotryllende vakkert over det rufsete lydbildet til «Cheerleader», spiller brutalt bra og headbanger til «Huey Newton» og skaper ekstatisk stemning med «Birth In Reverse» og den fantastiske linjen «What an ordinary day/take out the garbage, masturbate». Hun er hele veien fullstendig inne i det hun gjør, og greier å gi det maskinelle uttrykket både varme og sjarm.
St. Vincent viser både seg selv og Pstereo fra sin beste side fredag kveld. Det skal mye til før noe annet på årets Pstereo-plakat makter å toppe dette.
Trine Aandahl
