Overthrow - Adjust to Darkness
Terningkast 4

Puster storkarene i nakken

Dette er bedre enn Kvelertak, folkens.

Mens østlandsområdet med Kolbotn i sentrum bidrar med gode old school-band i fleng, har Rogaland fylke avlet frem en egen, mer moderne og rockeinspirerte tropp. Purified in Blood og Kvelertak bør være kjent for de fleste allerede, og nå kommer også den yngre garde etter, med Urørt-yndlingene i Overthrow.

Stavanger-gruppa har allerede delt plakat med In Flames, Kvelertak og Lamb of God , og de har blitt kjent for sine energiske og aggressive liveopptredener. Nå er de ute med sitt første album, og konsertene neppe dårligere når Overthrow selv får være hovedtrekkplasteret.

Overthrow var bare tenåringer da de startet bandet i 2007. Inspirert av alt fra heavy, rock og thrash til svenske-death og sludge, spilte de inn to demoer i 2011. Octoskulls og Sleeplessness Awaits fikk internasjonal oppmerksomhet, og by:Larm ga dem massiv respons. Guttene kom også med i Urørt-finalen, og siden har det gått slag i slag. Det gjør det også på denne plata.

Debutalbumet Adjust to Darkness starter med tittelsporet, en god åpningslåt med riff som sitter. Den bygger seg opp på klassisk vis med riffing fra Erlend Færevåg og Espen Kvaløys tromming, før det brått blir stille et lite øyeblikk, og vokalist og rytmegitarist Ole Gaard og bassist Tor Arne Håland kommer inn for fullt. Det går fort, det er thrasha, og små, plutselige rockevendinger krydrer det litt ekstra.

”Come Thunder” går også kjapt i gang. Det som fungerer som refreng kommer ganske tidlig inn, og legger grunnlaget for høy medbrølingsfaktor med sitt enkle mantra. “Let Them Fall” er rockete, og riffet i begynnelsen er lett å huske. Her er det heavy-elementer og –melodi så det holder. Ropende kor og partier der en virkelig kan riste løs preger stykket. Dessverre havner vokalen litt på siden, og miksen mellom stemme og musikalsk stil fungerer ikke helt optimalt.

“Den hellige har forlatt” er platas eneste norskspråklige spor, og black- og death metal-inspirasjonen er lurt inn på finurlig vis. Dessverre kommer vokalen noe til kort også her, og det blir litt mye skriking med tanke på hvor melodiøst og fett det faktisk spilles. Gaard har rett og slett ikke nok vidd og variasjon i stemmen til at det låter overbevisende over hele fjøla – ennå.

”Phantom Hearts” har elementer fra tidlig 90-talls death, og er den kjappeste sangen hittil. Det er fengende og brutalt – akkurat slik det skal være! ”Sleeplessness Awaits” og gitarlyden i starten legger opp til en øde og forlatt følelse, før guttene gyver på i hardt tempo. Det ropende «koret» går igjen, og her viser heldigvis vokalisten at han kan variere stemmebruken med en spissere og lysere klangfarge. Jeg har ikke fått greie på om det er en person som tar seg av all vokal eller om det byttes på, men her kan kanskje leserne opplyse?

”Woolgatherer” begynner litt roligere, og en mer stillferdig låt hadde gjort seg for å hvile ører og hjerne på dette tidspunktet. Men det dures på, og “Relapse” kommer derfor som et friskt pust med sine rocka riff, dronete og seige partier. Synd at slutten er så irriterende og hakkende. Det er sjelden kult når YouTube henger seg, så den effekten kunne de gjerne ha spart seg.

“Octoskulls” drar tempoet opp igjen, men avslutningen er myk med innslag av synth. “Destroyeryouth” er til tider klisjeaktig i gitarspill og sang, med velkjente riff- og trommebreaks som oser 2000-tall. Men låten byr også på en livlig heavy-solo som gir en lyst på mer. På “The Worst is Yet to Come” får vi noe av dette. En helsikes fart, artige trommedetaljer, mer heavyriffing, tempo og fengende gitarharmonier. Den brå slutten passer perfekt, og alt ligger til rette for at fortsettelsen blir enda bedre.

Blandingen hardt, tungt og melodiøst, flørtende med thrash og core, er blitt populær om dagen. Særlig blant dem som ikke vil vedkjenne seg metal av den gamle skolen. Overthrow er ett av bandene som behersker blandingen ganske bra, og Adjust to Darkness er en fengende og brutal debut. Vokalisten har fortsatt en del å gå på når det kommer til variasjon, men oppfinnsomheten og musikaliteten er god, og det kommer til å bli bedre. Produksjonen dessverre litt for tykk, og av og til krangler de ulike lydsterke elementene med hverandre. Det er rett og slett ikke dynamisk nok, og dette trekker også noe ned.

Overthrow er ikke like kjente som regionsbrødrene ennå, men du skal ikke se bort ifra at de kan sprinte forbi både Kvelertak og Purified in Blood om ikke så altfor lenge. Bedre enn førstnevnte er de nemlig allerede.

Helle Stenkløv