Forrige livstegn fra plateartisten David Bowie var Reality i 2003. Albumet fremstod, i likhet med forgjengerne Hours… (1999) og Heathen (2002), som en sedvanlig solid, men noe resignert tilstandsrapport fra en artist som hadde investert mye i å henge med på nittitallets trender – og tapt, i det minste hva kunstnerisk forsprang på den øvrige popverdenen angikk. Så ble det stille.
Man kan bare spekulere i hva det nå 66 år gamle britiske kunstrock-ikonet har brukt brorparten av det siste tiåret på, men et eller annet fornuftig må det vært. Singelen ”Where Are We Now?” kom seilende som en mjuk venstreslegge på mannens bursdag, og jeg kan knapt forestille meg at det kommer en vakrere, mer pregnant utlegning av aldring, tap og forsoning i min levetid.
”Where Are We Now?” er da også et høydepunkt på dette 24. studioalbumet – om enn et lite representativt et. Tross det intenst frekke platecoveret og videoen til den flotte andresingelen ”The Stars (Are Out Tonight)”, der norske Iselin Steiro som kjent spiller en ung Bowie, er det ikke retrospeksjon som driver platen – snarere tvert imot: Bowie tar et steg fram og et til siden. Han høres umiskjennelig ut som seg selv – og som en høyst relevant artist i 2013.
Viktigst av alle stikkord i møtet med The Next Day er motstand. Det gjelder produksjonsdetaljene, de ofte dissonante melodilinjer og tekstene, som balanserer mellom åpenbart strålende enkeltlinjer (”Your country’s new, your friends are new/ Your house, and even your eyes are new/ Your maid is new, and your accent, too/ But your fear is as old as the world”) og langt mer kryptisk lyrikk (“I will buy a feather hat/ I will steal a cricket bat/ Smash some windows, make a noise/ We will run with dirty boys”).
Umiddelbare favorittlåter utover de allerede nevnte teller truende, blåserdrevne ”Dirty Boys”, den heseblesende avant-rockeren ”If You Can See Me” og den dirrende avslutningslåten ”Heat”, der idolet Scott Walkers mest interessante periode fra seint søtti- til tidlig åttitall vekkes til live på urovekkende vis. Selv spor som i sammenhengen fremstår uforholdsmessig sedate (”Valentine’s Day”, ”I’d Rather Be High”) har en eller annen nerve dirrende under sine joviale overflater.
Det er selvsagt umulig å føye The Next Day inn i Bowies ”gullrekke”, der den startet på slutten av sekstitallet og varte innover i det bredskuldrede åttittallet. Det ville i tillegg vært dypt urettferdig – det lages simpelthen ikke plater som Hunky Dory, Station To Station, Young Americans eller Berlin-trilogien lenger, i alle fall ikke med samme musikkrevolusjonære sprengkraft.
I stedet har Bowie gjort det eneste riktige – sitt beste, uten å gjøre det enkelt verken for seg selv eller lytteren. De fleste av disse fjorten sporene gir litt mer av seg selv for hver gjennomhøring; vokser, løsner, faller på plass eller griper, alt ettersom. Og da har jeg ikke engang nevnt stemmen. Verden er kanskje ikke et bedre sted med Bowie i den, men mer spennende? Så avgjort.
Marius Asp
