Det er umulig å finne en fasit på hva som har vært det beste i løpet av et langt musikkår. Og selv om vi i P3 har offentliggjort hva vi mener er årets beste norske låter, årets beste internasjonale låter, årets beste norske album og årets beste internasjonale album, er vi langt fra enige på de fleste punkter.
Hver dag frem mot nyttår skal vi i P3 Musikk-redaksjonen offentliggjøre hva som har vært våre personlige favoritter i musikkåret 2013, både hva gjelder album, låter, konserter, uforglemmelige øyeblikk, og mye mer.
I dag: Jørgen Hegstad, anmelder og prosjektleder for P3 Urørt.
Album som fortjener ekstra skryt
Dawn Of Midi – Dysnomia
Jeg holder albumene til Deafheaven og Vampire Weekend høyest i år, men på en god tredjeplass finner vi en outsider, nemlig dette andrealbumet fra den amerikanske jazztrioen Dawn Of Midi.
Verket er konseptuelt: De skaper og etterhermer elektroniske loops – bare at her er ingen ting programmert, men spilt.
Resultatet er vanvittig hypnotisk, meditativt og svært fascinerende når man først kommer inn i det. Dysnomia må høres i ett strekk – først da kan man for alvor sette pris på melodilinjer som tas igjen på uventede tidspunkt, de uvanlige trommesignaturene – og ikke minst den enorme velspiltheten og dynamikken.
Hør albumet i Spotify.
Årets låter
Her får du en god del timer med favoritter fra i år. Nytes best på shuffle!
I Spotify: Takk til 2013 på forskudd
I Wimp: Takk til 2013 på forskudd
Deathfix – “Better Than Bad”
Deathfix er powerpopbandet til Brendan Canty, trommeslager i Fugazi, og hentet fra Deathfix’ selvtiltulerte – og høyst variable – debutalbum av året.
Derimot skal de ha dét: «Better Than Bad» er en helvetes bra gitarpoplåt. Cheap Trick-vers, Big Star-refreng og nydelig energi.
Sean Nelson – «The World Owes Me A Living (And I Intend To Collect)»
Sean Nelson har tidligere vært vokalist i nittitallspunkpopgruppen Harvey Danger (kjent fra collegeradiohitten «Flagpole Sitta») og turnerende medlem av The Minus 5, men som soloartist er han på sitt mest strålende. Dette er åpningssporet fra det håpløst ukjente, men fantastiske Make Good Choices: herlig bitter, hyperfengende, tekststerk pop med innslag av amerikana og punk. Vis meg ellers en annen låt fra i år som bruker ordet «wherewithal» i et refreng.
The Preatures – «Is This How You Feel?»
Australias The Preatures lager svært tight pop med hint av åttitallslengsel. Ikke et kjempeoriginalt utgangspunkt (se Blood Orange, Haim og Chairlift), men refrenget og drivet i «Is This How You Feel?» gjør at den blir stående som en av 2013s forbigåtte skatter.
Årets beste konsert
Jeg var nylig på «tidenes siste» All Tomorrow’s Parties i den usedvanlig røtne ferielandsbyen Camber Sands, der en mengde band spilte konserter på oppdrag fra kuratorer. Der fikk jeg endelig anledning til å se to favorittband som også har gitt ut svært gode plater i år, nemlig Superchunk og The Dismemberment Plan. Vanvittig bra konserter fra to band som har satt sitt preg på totusentallet.
Årets mest oppskrytte
Jeg er stor fan av Phoenix, men synes at deres Entertainment har fått for mye god omtale. Blekner i forhold til alt de har gjort før.
Årets beste musikkvideo
Ta deg tid til å se hele videoen til Darksides «Golden Arrow»:
Årets danselåt
Joanna Gruesome – «Sugarcrush»
Årets gråtelåt
Teksten til Jackson Scotts «Sandy», om skoleskytingen på Sandy Hook Elementary School er ubehagelig, og kontrastert med den livsbejaende videoen blir helhetsinntrykket nokså forstyrrende.
Gleder meg mest til i 2014
Burn Your Fire For No Witness, det kommende albumet til Angel Olsen.
