Johanna Holt Kleive
Musiker
Johanna Holt Kleive (født 1993) skriver om mat, vin, litteratur og estetiske tendenser i tiden. Hun er også trommeslager i det feministiske svartmetall-bandet Witch Club Satan. Dette er hennes personlige mening.
Jeg hadde aldri trodd at jeg i starten av 30-årene skulle turnere rundt i Europa som trommis i et feministisk svartmetall-band.
Og at noe så primalt som å skrike skulle bli redningen for en person som var i ferd med å miste troen, både på seg selv, og på menneskeheten.
Manglet et mål
Spoler du bare tre år tilbake, var jeg besatt på å gjøre de riktige tingene. Tenke de rette tankene. Omgi meg med de rette menneskene. Kort sagt leve det livet som jeg på forhånd hadde tenkt ut.
Problemet var bare at jeg konstant jobbet imot meg selv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg stanget hodet i veggen eller møtte meg selv i døren.
Jeg pisset ganske enkelt i vinden. Uten hverken baller eller mot til å gjøre noe meningsfullt med livet mitt. Jeg var konstant i ubalanse. Alltid i minus noe. Og jeg manglet et skikkelig mål å sikte mot.
Så kom covid. Deretter flyktningkrise og energikrise og klimakrise og trusselen om neo-fascisme.
Fra sleik til støy
2024 ble året støymusikken fikk mer relevans enn noensinne. Noen vil innvende at hvert år er et støyår. Men i mine øyne (og ører) later det til at sjangeren ekspanderer, og at til og med popen og hiphopen tøyes ut til ekstreme nivåer. Verden går til helvete. Og kunstnere er livredde.
Vår tid manifesterer seg i harde, kaotiske lydvegger som minner mer om maskingevær og droner enn gitarriff og trommer. Kanadiske Backxwash, finske Aprapat, svenske Tyskertøs, og det japanske kultbandet VMO a.k.a Violent Magic Orchestra beviser at støymusikken lever i beste velgående. Og at vi er langt flere enn hvite menn som har rett til å være sinte.
Men også her hjemme i Norge har støymusikk og sortmetall fått en renessanse. Jeg må innrømme at jeg for tre år siden var lite interessert i sjangeren overhodet: Hverken etoset eller estetikken traff på samme måte som den gjorde på slutten av 80-tallet, sannsynligvis fordi sjangeren på et tidspunkt ble stueren. Nå er situasjonen en annen.
Bylarm Black har blitt gjenopplivet i år, etter noen års fravær fra festivalen. Det sier litt om appellen sjangeren har fått – også for et bredere publikum. Verdens presserende konflikter påvirker oss alle. En ung kvinne beskrev en av våre konserter som positiv eksorsisme: hun følte seg renset etterpå. Vårt skrik var ikke lenger bare vårt skrik, men alle kvinners skrik.
Nylig besluttet kompisen min Elias Tafjord – en meget dyktig, skolert jazztrommis – å lære seg å spille metal. Fyren har alltid gått rundt med massiv sleik, men innrømmet at han alltid har vært en mørkets gutt. Han fortalte at han i metal-verdenen innså at teknikken var uinteressant, men at livene, historiene og miljøet gav ham kick.
– Folka her ser livet på en annen måte. Metal fremstår som en slags dagbok for folk som kjenner seg igjen i følelser som er vanskelig å sette ord på, forklarte han.
Gjennom å dundre løs på trommesettet fikk han endelig utløp for alt agget han hadde i seg – følelser som var så godt som umulige å forklare rasjonelt.
Støymusikken ble hans redning. Akkurat som den ble det for meg.
Hvorfor? Fordi bråket tvang oss ut vår tids verdinihilisme.
Ikke omfavn apatien
Jeg har ikke tall på hvor mange unge mennesker jeg kjenner som føler seg utmattet av systemet, av hverdagen, av alt som skjer i verden omkring dem.
De er smarte, oppvakte og skoleflinke, men fremfor alt blaserte. Mange har kommet til et punkt der de virkelig føler seg maktesløse. Å lene seg inn i fortvilelsen, gir depresjonen gode vekstvilkår. Apati fremstår derfor som den eneste løsningen.
Men å omfavne apatien er det samme som å stille seg likegyldig til en verden som nå står i fare med å utslette seg selv.
Et premiss vi faktisk bør nekte å godta.
Vår tid har behov for en alarmerende vekkerklokke. Og støymusikken er etter min mening en av få sjangre som fremstår som en genuin reaksjon på verden vi lever i.
Oppløftende og frigjørende å skrike
Witch Club Satan er skapt i den tro at sinne er en av de sterkeste følelsene vi har, og at det setter i gang bevegelse i oss. Vi tror at sinnet kan være hjelpsomt i kampen mot urett, og bruker sinnet som et etisk kompass å reagere på, og agere etter.
Svartmetall er i sin natur teatralsk, og som skapt for iscenesettelse. Gjennom å transformeres til hekser, tillater vi oss å flørte med sider i oss selv vi tror folk vanligvis ville ha rømt fra, eller funnet frastøtende. På scenen kan vi være grimme, hysteriske og utagerende. Vi kan sette ord på de tingene vi kanskje ikke ville ha turt i dagliglivet. Adressere de problemene som andre kanskje ikke tør å adresse. Min erfaring er at man kommer langt med en superkraft.
Dette året har vi blant annet samarbeidet med den Danmark-baserte, industrielle duoen John Cxnnor, som metal- og techno-folk virkelig bør få øynene opp for i 2025. For denne duoen er støymusikken hverken negativ, rebelsk eller brutal. Støyen er heller en sonisk lekeplass der fantasien og de kreative tankene får fritt utløp.
Selv kan jeg skrive under på at det er både oppløftende og frigjørende å skrike. Å skrike er det samme som å gjøre krav på å bli hørt. Å føle at du blir hørt, at du har en viss rekkevidde og evne til å påvirke, skaper grobunn for humanitet.
Det skjer ekstreme ting i verden akkurat nå, og det verste som kan skje er at vi slutter å reagere og blir vant til å se bilder av døde barn.
Støy har oppgjøret som betingelse, og kan ikke, og vil ikke, kunne utslettes, stilnes eller bringes til taushet. Sjangeren er dermed som skapt for ødeleggelse – og dermed også fornyelse.
Vi kommer garantert tilbake til pop-balladene om kjærlighetssorg. Norge er tross alt et land som florerer av vakre popartister som «blir rådet til å roe ned på politikken».
Men akkurat nå er det faktisk helt maktpåliggende å være hysterisk. Som Elias uttrykte det: «En atombombe lager mer lyd enn et knust hjerte». Sees i moshpiten!
SE OGSÅ:
VI OPPSUMMERER MUSIKKÅRET 2024 – MER OM «P3 GULL» HER:
