Natalie Carrion (24) bor i Umeå sammen med samboeren og kattene Tiger og Knodden. Hun er en spirende artist, og til tross for sin unge alder har hun allerede rukket å bli et kjent navn for mange i Sverige.
Hun er også aktuell i NRK-serien «URBI – Bare gjør det»
Men da hun gikk på videregående var det ikke sikkert at hun ville leve lenge nok til å bli personen hun er i dag. For i søken etter finne sin identitet, havnet Natalie i et vondt mønster som hun ikke kom seg ut av.
Her kan du lese om Natalie på nordsamisk.
Jakten på «Natalie»
Natalie tar oss med tilbake til 2012. Hun er 16 år og har nettopp begynt på videregående.
– Presset om å passe inn var større på videregående enn det var på ungdomsskolen. Samtidig prøvde jeg å finne ut hvem «Natalie» var, sier hun.
På utsiden ser alt bra ut. Natalie er pen og populær. Hun er alltid smilende og får raskt venner i den nye klassen. Men selv om ting ser fint ut utenifra, stemmer det ikke med hvordan Natalie har det på innsiden.
– Jeg kunne sitte i klasserommet, se ut vinduet og ønske at jeg bare kunne rive det opp og hoppe ut, forteller Natalie.
Natalie har en uro i kroppen, som sniker seg inn i alle deler av livet hennes. Til slutt blir det å komme seg ut av senga om morgenen nærmest umulig.
– Jeg var så sliten av alt. Jeg var konstant trøtt, kom meg ikke opp om morgenen, og lærerne ble irriterte fordi jeg ikke fulgte med. De skjønte jo ikke hvordan jeg hadde det – jeg skjønte det knapt nok selv.
Natalie har angst, men det skal gå enda litt tid før hun forstår det selv.
Søken etter kontroll
Ingenting i livet går slik som Natalie hadde sett for seg, og det føles ut som om hun har mistet all kontroll. Hun mestrer ikke skolen slik hun vil, og det sosiale tærer på.
En dag hun spiser frokost, bestemmer hun seg for å kutte ut nesten alt av mat.
– Jeg har alltid vært glad i mat, så den ideen om at jeg plutselig ikke skulle spise mer, ble en form for straff for at jeg ikke klarte de uoppnåelige målene jeg hadde satt for meg selv. Jeg trengte å føle jeg hadde kontroll over noe, forteller hun.
Målene til Natalie kunne være så enkelt som å komme seg på skolen, eller sitte gjennom en hel klassetime. Angsten gjorde at disse dagligdagse tingene føltes uoverkommelige.
Samtidig prøver også Natalies nærmeste å forstå. For selv om de ikke skjønner akkurat hva som er problemet, ser de at hun ikke har det bra.
– Spesielt mamma prøvde støtte meg, men det er vanskelig når noen vil fikse noe du ikke helt vet hvordan du skal fikse selv.
Etter et år på videregående bestemmer Natalie seg for å ta et friår fra skolen.
– Jeg trengte et friår for å få både motivasjonen og «meg selv» tilbake. Men skaden var allerede skjedd. Angsten var grodd fast i meg.
Natalie på 17 år føler seg som «en ball av angst».
– Jeg prøvde å finne ut hvem jeg var, men jeg endte opp med bare å være alle disse vonde følelsene. Det ble min identitet.
Tilbake på skolebenken
Friåret fra skolen hjelper ikke, og mens hun er borte fra skolen, blir spiseforstyrrelsen en stadig større del av hverdagen. Når året er over og hun starter opp igjen på videregående, eskalerer også de vonde følelsene.
– Skolen var så angstfylt for meg at jeg ble fysisk dårlig bare jeg så skoledørene.
Hun sliter med konsentrasjonen. Det er vanskelig å komme seg gjennom en eneste skoletime, uten at læreren eller bråket fra klassen drukner i tankene hennes.
– Jeg sov på benkene på skolen fordi jeg hadde så vanskelig for å komme meg opp om morgenen. Jeg kunne låse meg inne på toalettet og bare gråte.
Natalie har alltid sett på seg selv som en ambisiøs person, så det er tungt for henne ikke å klare det «alle andre» klarer. Prestasjonspresset tar overhånd.
– Jeg kjente mye på følelsen av at jeg ikke visste hvordan jeg skulle orke å leve. Jeg ville jo leve, men jeg visste ikke hvordan, forteller hun.
Veiskillet
Natalie blir bare dårligere og dårligere.
– Hele min identitet var at jeg var en person som hadde det dårlig, noe de rundt meg bekreftet. Jeg kom meg ikke ut av det mønsteret.
Psykolog Ingunn Harsvik Ødegaard ved Angst- og OCD-teamet ved Nidaros DPS forklarer at slike mønstre ikke nødvendigvis handler om å skulle straffe seg selv, men å lindre de vonde følelsene.
– Et destruktivt mønster oppstår når en havner i en handlingsrekke som føles nyttig eller lindrende, men som egentlig ikke hjelper. Opplevelsen av at det er nyttig er med på å opprettholde lidelsen. Man ønsker en rask lindring fra de vanskelige tankene eller følelsene, sier Ødegaard.
Noen venner og en lærer prøver å hjelpe ungjenta. Etter hvert tar Natalie kontakt med ungdomshelsetjenesten, der hun får noen å snakke med. Men det er langt mellom samtalene, og Natalie kjenner på lite fremgang.
– Behandleren min der sa nok mye bra, men i den siste samtalen vi hadde, mente hun at jeg pratet om problemene mine på en barnslig måte.
Hun slutter å gå til ungdomshelsetjenesten. Istedenfor tar hun kontakt med en lege, men heller ikke her føler Natalie at hun får hjelpen hun trenger. Til slutt blir all negativiteten for mye for Natalie. Noe må skje.
– Jeg bestemte at enten måtte jeg be om hjelp en siste gang, eller så måtte jeg ta livet mitt. Det var ingen andre valg der og da, sier hun.
Samme kveld beslutter Natalie at hun skal fortelle moren alt. Hun åpner seg opp om angsten, spiseforstyrrelsene og ønsket om å dø.
– Vi gråt mye sammen den kvelden, forteller Natalie.
Med morens støtte reiser Natalie til en psykiatrisk klinikk og kjemper for at hun skal få den hjelpen hun trenger. Endelig føler hun at noen tar problemene hennes seriøst.
– Jeg var som et garnnøste med masse knuter, som man bare vil kaste. Så kommer en person og rolig knyter opp alle knutene, sier Natalie.
Trengte hjelp til å bryte mønsteret
Vi er tilbake i Umeå, i 2020. Spiseforstyrrelser og angsten hun slet med i tre år som ungdom, er hun friskmeldt fra.
Vitnemålet fra videregående henger på veggen.
– Det ble en del av identiteten min å være syk. Frykten for hvem jeg var som frisk, var der. Jeg har jobbet knallhardt for å bli den personen jeg ville være, forteller hun.
Natalie trengte hjelp til å bryte de mønstrene hun hadde viklet seg inn i.
– Det å bli sett av helsepersonell og faktisk få beskjed om at de tankene jeg bar på, ikke var en del av meg, hjalp mye.
For hver gang hun brøt mønsteret av å være «hun som har det dårlig», ble angsten mindre.
– Jeg døde ikke, jeg overlevde. Det var da jeg innså at dette var noe jeg kunne bli frisk fra, sier hun.
Ingunn Ødegaard forteller at behovet for kontroll er en fellesnevner ved flere psykiske lidelser.
– Når man opplever å miste kontroll på tilværelsen eller blir overveldet av tanker og følelser, prøver man ofte å finne ett eller annet som gir en følelsen av kontroll tilbake. Frykt er en reaksjon på noe som er farlig, men når det glir over i angst, har det gått litt over styr. Det blir en angstlidelse når det går ut over hverdagen, sier Ødegaard.
Spiseforstyrrelsen var en del av angsten
Gjennom behandlingen skjønte Natalie også at spiseforstyrrelsene var en forlengelse av angsten.
– Jeg brukte mat for å bryte angsten. Hver gang jeg trodde jeg skulle dø, spiste jeg og kastet opp. Jeg måtte øve på ikke å gjøre det mer.
Siri Weider, psykologspesialist ved sykehuset Levanger, forsker på og behandler pasienter med spiseforstyrrelser.
– Det vises ikke alltid utenpå en person at denne har en spiseforstyrrelse, da personer med spiseforstyrrelser kan være i alle størrelser. Det er også slik at spiseforstyrrelser kan ramme i alle aldre og hos begge kjønn, forklarer hun.
Weider oppfordrer unge til å søke hjelp hos helsepersonell, selv om hun forstår det kan være vanskelig.
– For noen vil det også være aktuelt å ta kontakt med selvhjelpsorganisasjoner for personer med spiseforstyrrelser. Vi vet at det å komme i behandling på et tidlig tidspunkt er en stor fordel, og at dette kan føre til en endring før det utvikler seg til en alvorligere tilstand.
Tilbake i Umeå forteller Natalie at hun omsider ser på seg selv som lykkelig. Hun har lært seg å sette pris på de små tingene.
– Hva hadde du sagt til deg selv som 16-åring i dag?
– Jeg hadde nok sagt: «Jeg tror på deg.» Det var det jeg trengte å høre. Når man ikke tror på seg selv, trenger man at noen andre gjør det før en klarer det selv.
Avdelingssjef ved Ungdomshelsetjenesten i Umeå Cathrine Meier svarer følgende på kritikken som rettes mot dem i en e-post:
«Det er leit å høre at hun ikke fikk en bra behandling. Vi som arbeider i ungdomshelsetjenesten, mener at behandling og respekt for de unge er veldig viktig. Vi jobber for de unge og anstrenger oss for å være lydhøre for de unges behov. Hennes synspunkter er viktige, og hun er velkommen til å kontakte meg så vi kan finne ut av hva som gikk feil.»
Trenger du noen å prate med? Hjelpetelefonen for Mental Helse er åpen hele døgnet. Ring 116 123
LES MER:
