Rick Ross er her for å more oss. En banal og feit eks-fengselsbetjent med usannsynlige vers om det gode liv fylt med kokaindrømmer og dyr denim er like underholdende som resten av gategjengen i MMG. Og det er nettopp dét Ross har gjort på sine fire foregående album. Miami-rapperens hovedmål er jo å fange oppmerksomhet, siden han befinner seg på et helt annen planet enn resten av oss.
Han har gledet dem som har anerkjent kvalitetene hans, mens dem som etterlyser en slags uoppfylt autentisitet, fremdeles overser gode låter. På God Forgives I Don`t, som er MMG-sjefens oppfølger fra 2010-slippet Teflon Don, kjører han i samme kjente stil – braggadocio fremført av Ross som faktisk har vokst (pun intended) som rapper.
Store deler av albumet er nydelig produsert med bidrag fra blant andre Cardiak («Amsterdam»), J.U.S.T.I.C.E League (“Sixteen” og «Maybach Music IV»). Det er også riktig trivelig å få nyanser av – uten sammenligning forøvrig – Jay-Zs Reasonable Doubt på Jake One-signerte “3 Kings” hvor Jigga og Dr. Dre (!) avlegger et sjeldent vers.
På GFID har Ross lagt seg på et mer sjelfull linje der han får drahjelp av urbangamets større navn. Ne-Yo («Maybach Music IV»), mannen som strengt tatt har fått vel mye tyn, Omarion (“Ice Cold”), Usher (“Touch N’ You”) og ikke minst tilskuddene fra Drake og MMG-rapper Wale i “Diced Pineapples”. Her sammenligner Ross dama si med en ananas fordi underlivet hennes visstnok blir velsmakende når hun har spist den nevnte frukten.
Ross’ banaliteter er regelrett så ute at det er innenfor.
GFID aller sterkeste spor er lekre “Sixteen” med den geniale skrulla André 3000 som leverer et sinnsvakt fett vers. Så lenge en ser bort i fra den totalt mislykka gitarsoloen til André på slutten av kuttet, vel å merke.
Kongeriket Ross bekrefter nok en gang at den er skamløs og egenrådig. Han er en klovn, for all del. Men jeg liker det.
Ali R. S. Pour
Hør «Touch ‘N You»:
