Fights – «Psympathy»
For ei vekes tid sidan slapp pønkbandet Fights sin første EP, og du verda kor det svingar!
Vokalist Sivert Moe har lenge vore open om psykiske utfordringar både i media og gjennom podkasten Anger. Denne gongen er det over ein småskitten gitar, eit solid tempo og power pop-koring han set ord på kor ubegripeleg framandgjerande og frustrerande slike utfordringar ofte kjenst.
I ein elles langdryg haust står «Psympathy» ut som eit knalltøft og fengande høgdepunkt, sjølv om det inst inne kjenst spesielt å bruke slike ord om det som på fleire måtar jo er eit skrik om hjelp.
Ein vert neppe genierklært av å spore ei grad av The Good The Bad and The Zugly i «Psympathy», men kvifor vere unik når ein kan vere bra? Scandipunken lever i beste velgåande, og ser ikkje ut til å gå nokon stad med det første. Hurra!
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Joyless – «Want you gone»
I blant dukkar det opp låtar som får ein til å ønske ein spelte i band sjølv. Debutsingelen «Want you gone» av Joyless er, du gjetta det, ein slik låt.
Med ein strålande produksjon i botn, er sporet tre minutt med upretensiøs, uptempo gitarrock og sjangertru henslengt vokal.
Ei vinnaroppskrift, vil nok mange hevde, og eg håpar vi ein gong i framtida atter kan gå på konsert, for denne knyttneven kjenner eg at eg vil sjå framført live.
Den uttalte inspirasjonen frå band som Fidlar og The Hives er absolutt tydeleg, utan at bandet på noko tidspunkt høyrest ut som at dei etterliknar eller kopierer. Joyless står nemleg så langt støtt på eigne bein, og eg ser verkeleg fram til å høyre meir!
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Jonathan Floyd + Arif – «Heartbreaker»
Sporet innledes med en cinematisk inngang og bassen knurrer. En leken discobeat følger opp, og den smoothe vokalen til Jonathan Floyd kommer inn i bildet; dette er digge greier!
19-åringen vet å være inderlig når det synges om ung kjærlighet på «Heartbreaker», og han gjør en overbevisende jobb på denne melodiske godbiten. Tenåringen teamer opp med hitmaker Arif, som på sedvanlig vis leverer et vers som er Arif verdig. Denne lukter som en schläger.
«Heartbreaker» er Ukas låt på P3.
Ali Soufi-Grimsrud, journalist
Cham Léon – «Three»
Cham Léon er kanskje ikke et velkjent navn – enda. Med den knallsterke debutsingelen «Four» satte stjerneskuddet Sondre Kittelsen Paalard standarden for hva vi kan vente oss videre.
På oppfølgeren «Three» teller vi oss nedover, nærmere bakkekontakt og enda nærmere følelsene. Det blir en emosjonell berg-og dalbane, eller en real kjøretur gjennom et glitrende pop-landskap.
Cham Léon lager musikk på egne premisser. 23-åringens musikalske univers er et inkluderende rom, hvor normer bare er forslag. «Three» viser samme fintfølelse, men med både pulserende rytme og inderlig vokalføring er låten likevel herlig uforutsigbar.
Det er fengende, men like fullt intimt, og hva som helst kan skje rundt neste sving. Vi møter både oppturer og nedturer, delikat innpakket i en strålende produksjon. Et lovende neste steg fra en lovende norsk artist.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Girl in red – «Two queens in a king size bed»
Girl in red gjør seg bokstavelig talt klar for verdensherredømme, aka World in red. Men hva trenger enhver sertifisert popstjerne?
En julelåt, selvfølgelig. Med «Two queens in a king sized bed» krysser også Horten-jenta av dette punktet på listen, og hun gjør det med stil.
Som forventet får vi både bjelleklang, høytidsreferanser og et snev av autentisk julestemning, men Marie Ulven byr også på følelsesladd intimitet. Hennes særegne inngang til tekst skinner fortsatt klart gjennom.
«Two queens in a king sized day» høres ut som en perfekt jul, stemningsladd, nær og koselig. Man kan faktisk kysse, også uten misteltein – så lenge man er i samme kohort.
Kort og god så er «Two queens in a king sized bed» et nydelig lite plaster på det kaoset som har vært 2020.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Dutty Dior – «Go go»
«Go go» er løftet fra «Kaotisk eleganse», som er første del av en trilogiutgivelse. Her serverer produsenten Pluto planetarisk godteri sidestilt med en sinnsykt digg beat og Dutty Dior i himmelsk falsett.
Perkusjonen, som bytter mellom å slippe til under den reverserte synthen, gjør låta hakket mer sjarmerende.
Forutsigbart nok får vi atter en gang et gjensyn med romantisering av narkotika, og Dutty holder seg også sann til sitt stilistiske valg av kontrasterende ordpar. Har du lagt merke til at «Dutty Dior», «Para/Normal» og «Kaotisk eleganse» er oksymoroner? Da vet dere det. Artig, sant?
Til tross for at jeg kan tyde maks femten ord i låta, beviser Dutty nok en gang at mumling er catchy. Om ikke teksten var tilgjengelig på genius.com hadde jeg kunne sverget på at hookfrasen «best believe» er en parodi av Mr. Lees nye nuddel-reklame; «uforståelig godt.»
Ronja Lorin Brox, anmelder
Ylva – «This Christmas»
Man skulle tro at juletiden er noe som de fleste stiller seg positivt til fordi det nettopp er positivitet høytiden forfekter. I «This Christmas» tar Ylva for seg den andre realiteten man kan oppleve rundt jula – høye forventninger og påfølgende skuffelser.
De sentimentale septimakkordene er prydet av Ylvas karakteristiske powerhouse-vokal, og Emelie Hollows magiske tekster drysser over låta som tryllestøv.
Jeg kan kjenne meg igjen i å forsøke å gjenskape en stemning jeg opplevde i julen da jeg var barn, men aldri få det til. Denne sangen vil kjennes varm og validerende for den som opplever det kollektive presset om å ha en gledelig jul når den bare er lite gledelig.
I år vil jeg minne deg på å senke skuldrene og forventningene, og gi en lytt til en av årets desidert fineste julelåter.
Ronja Lorin Brox, anmelder
Eirik Aas – «Gull og fancy biler»
Eirik Aas har tidligere konstatert at han «ikke er den fete rapperen med Gucci-klær og alt det der», og han forlenger dette i den nye singelen. Den gjengse mann i gata er ikke noe negativt, og jeg er helt med når Aas legger ut om at det ikke handler om å være «nummer en».
Til tross for at tanken om berømmelse kan friste til tider, så er presset han føler sentrert rundt livet generelt. «Finnes det noe mer?», synger han, og det får meg til å lure på det samme. Spesielt nå i disse dager hvor veggen har vært min nærmeste venn.
Refrenget fenger, og jeg finner meg selv i å synge med etter et par avlyttinger. Produksjonen kan til tider minne om et orkester, som vil si at det absolutt ikke er noe neddempa ballade man går til. Jeg savner litt mer balanse mellom det sporadiske lydbildet og tekst, samtidig kan det funke fint å ikke kreve altfor mye av en slik låt.
Det er uansett et spor med et viktig budskap, og jeg håper Aas finner svaret. Jeg trenger det.
Faduma Mohamud, anmelder
This Daze – «Less about you»
Ja ja, jeg beklager å måtte meddele at konsertsavnet ikke blir noe mindre med denne lille rakkeren her. «Less about you» er nok et bevis på at This Daze har knekt koden på hvordan man gjør akkurat passe bråkete garasjerock fengende.
Og denne gangen på en mye mer «in your face»-måte enn «A sign, the truth» som gjorde dem til Månedens Urørt tilbake i mai.
Det er noe med hvordan den er bygget opp, med tydelige «brudd» i versene der Hallvard Løberg Näsvalls energiske trommer får skinne, mens bassgangen signert Martin Jøraandstad Ringerud skaper et gjennomført uttrykk.
Gitarsoloen til Martin Engelien som sakte, men sikkert får blomstre fra 1:18 og utover er et selvsagt høydepunkt, og jeg liker også at vokalen til Erlend Eggan er tydeligere her enn på tidligere utgivelser. Spesielt med tanke på at han aldri hadde sunget live før da de spilte deres første konsert som oppvarmingsband for Honningbarna for eksakt ett år siden.
I fremtiden håper jeg This Daze byr på enda rikere tekster, for jeg tror det er mer å hente fra deres kreative tekstunivers.
Anna Nor Sørensen, programleder
Natnael – «Ekko»
Hvorfor føler jeg meg tom i kroppen min / hver gang du sitter i et annet rom / ekke lenger vi to.
Nora-gjengen sitter igjen på en karamell av en artist i Natnael. Osloartisten, som sist bidro på Arifs siste fullengder på låta «Sommeren var den varmeste – Susano», er aktuell med en liten banger av en låt.
«Ekko» gir meg fra første strofe The Weeknd-vibber, av typen «Beauty behind the madness»-skiva fra 2015. Forskjellen er, og dette er nok en liten brannfakkel, Natnael har en langt mer behagelig stemme å høre på. Her leveres ektefølt hjertesmerte over en ganske så hypnotisk beat.
Låten er kronen på verket etter en rekke solide utgivelser fra 25-åringen, og etter selskapet han har i Nora å dømme, er han et navn vi skal følge nøye med i tiden fremover. Dette er en låt som nok kommer til å gå på repeat framover.
Kristina Bye, journalist
Emma Steinbakken – «Stay with me»
Til alle de som likte den fine versjonen av «The Scientist» som Skaar slapp for to uker siden, er Emma Steinbakkens «Stay with me» ukens soleklare anbefaling.
Ikke at dette er et Coldplay-cover: det er bare noe med det nydelige refrenget, og Emmas vokalprestasjon, som sender tankene i retning Chris Martin.
17-åringen fra Jessheim kaller «Stay with me» for sin første julelåt, men dette er søt melankoli som kan passe like godt året rundt.
Dramatisk, ung kjærlighet, kombinert med klassisk, selvkritisk tenåringsangst: du skal være en skikkelig Grinch for å ikke bli sentimental av denne låta.
Eskil Olaf Vestre, journalist
Solå – «B mine»
24-åringen Sol Sunnanå Eriksen fra Stavanger begynte å dukke opp på manges radar da hun ble kåret til «Månedens Urørt» for halvannet år siden.
Det minimalistiske, spe lydbildet hun bød på den gangen, har blitt kraftig oppgradert: på «B mine» får Solås vokal leke seg i en større, og mer spennende, produksjon.
Dette er i utgangspunktet deilig drømmepop i fotsporene til 2010-tallsband som Beach House og Memoryhouse, kombinert med et lite nikk til 90-talls-reverb-konger som Cocteau Twins.
I det anthem-aktige refrenget skifter derimot låta kurs til mer moderne, energisk elektropop. En fryd av en låt, for både indiehoder og poptimister.
Eskil Olaf Vestre, journalist
