PÅ KINO 8. DESEMBER 2023: «When You Wish Upon a Star» fra «Pinocchio» (1940) er en av filmhistoriens mest kjente melodier.
Den er også et strategisk utgangspunkt for Disneys jubileumsfilm i selskapets hundrede år, siden eventyret bokstavelig talt starter med et stjerneønske.
ANMELDELSE: «Reservation Dogs»S3 er et skranglete mesterverk
«Ønske» tufter altså på en klassiker, men kommer nok ikke til å bli regnet som en selv.
Til det er den flere hakk for generisk, med en konvensjonell historie, sanger som ikke sitter (i hvert fall ikke umiddelbart) og trolldom uten den magiske følelsen.
Filmen er svært pent animert, om enn med uvant glatte bevegelser, mens skuespillerne i den norske versjonen (som denne anmeldelsen er basert på) gjør en heroisk innsats under dialogoversetter Cathrine Bang Norums instruksjon.
Spesielt gode er Mimmi Tamba og Jeppe Beck Laursen i de viktigste stemmerollene, som Ariana DeBose og Chris Pine har i originalversjonen.
Det er slett ikke deres feil at «Ønske» likevel fremstår som en litt blek kopi av Disneys egne skatter.
Ønsker mot en stjerne
Handlingen foregår på øya Rosas, der kong Magnifico (Chris Pine/Jeppe Beck Laursen) har bygd opp et velfungerende kongerike for alle som søker et trygt hjem.
ANMELDELSE: «Maestro» – store følelser og magisk musikalitet
Det eneste aberet, er at alle som vil bosette seg der må gi fra seg sine største ønsker, slik at de glemmer dem. Kongen synes nemlig at ønsker er farlige, og vil bare oppfylle de han mener er trygge for Rosas.
Når den snarrådige ungjenta Asha (Ariana DeBose/Mimmi Tamba) ønsker mot en stjerne («when you wish upon a star», osv.) at hennes egen bestefar skal få sitt fortrengte ønske oppfylt når han fyller 100 år, kommer stjernen ned til henne for å bidra med litt stjernemagi.
Dette får uforutsigbare konsekvenser for både mennesker og dyr, blant annet for Ashas søte geit Valentino (Alan Tyduk/Kåre Conradi), som plutselig begynner å snakke med dyp stemme.
Det skal imidlertid vise seg at kong Magnifico tviholder på sine undersåtters ønsker, som han plutselig oppdager er en uventet kilde til mektige krefter.
Preges av klisjeer
Filmen åpner som en oppslått eventyrbok, akkurat som animerte klassikere som for eksempel «Snehvit og de syv dvergene», «Pinocchio» og «Tornerose».
Den har også flere andre vink til Disneys rikholdige historie. Noen er åpenbare, mens andre er mer skjulte. Det føles likevel ikke som om «Ønske» er en fullverdig del av den.
ANMELDELSE: «Napoleon» er full av dramatiske høydepunkter
Introduksjonen av flere figurer preges av klisjeer og/eller heseblesende komikk som er mer utmattende enn morsom. Historien engasjerer bare middels godt, moralen er opplagt og klimakset skuffer.
Etter en litt slitsom innledning, fremstår likevel Asha etter hvert som en fin Disney-figur med mot, rettferdighetssans og omtanke for andre.
Mimmi Tamba gjør en kjempegod innsats som Ashas norske stemme med både energisk innlevelse og imponerende sangprakt (jeg har ikke hørt Ariana DeBose i originalversjonen).
ANMELDELSE: «Candy Cane Lane» er mer mas enn moro
Det samme gjelder Jeppe Beck Laursen i stemmerollen som den stadig mer tvilsomme kong Magnifico, en sleiping som føyer seg greit inn i rekken av Disneys adelige skurker, mens man alltid kan stole på Kåre Conradis komiske timing, denne gangen som den snakkende geita!
Barn vil la seg underholde
Når «Ønske» likevel ikke innfrir helt, skyldes det kanskje at forventningene til en animasjonsfilm fra Disney er høye, gitt de mange store klassikerne selskapet har prestert helt siden «Snehvit og de syv dverger» kom i 1937.
De nyere «Frost»-filmene har jo vist at de fremdeles kan fenge nye generasjoner i kinosalene. Mange barn vil heller ikke ha noen problemer med å la seg underholde av «Ønske».
ANMELDELSE: «Priscilla» viser absurditeten ved å være Elvis’ trofékone
En ny «Frost»-suksess er imidlertid lite sannsynlig, blant annet fordi melodiene til Julia Michaels og Benjamin Rice ikke er fengende nok.
Her må det samtidig gis skryt til Else Gunhild Ljøstad, som må ha hatt litt av en jobb med å oversette alle sangtekstene (og dialogen) til norsk.
Filmen er regissert av Chris Buck, mest kjent for «Tarzan», «Frost» og «Frost 2», og Fawn Veerasunthorn, som er regidebutant, men har tidligere vært storyboard artist på blant annet «Frost» og «Vaiana».
Her virker de å ha som ambisjon å seile på Disney-rutinen og feire fordums bragder, ikke nødvendigvis å skape nye animasjonsopplevelser for et moderne publikum, noe som bidrar til den litt strenge terningen.
ANMELDELSE: «Thanksgiving» er så grotesk at det er gøy
Når man fyller 100 år er det kanskje lov å se tilbake på det som har vært, men dette gjør samtidig at «Ønske» stiller seg selv i skyggen av de store klassikerne. Man kan bare håpe at Disney ser mer fremover i sitt 101. år!
