Da Zara Larsson slapp «Ruin My Life» i 2018, var ideen at det påfølgende albumet skulle rulles ut så snart som mulig.
Likevel lot albumet «Poster Girl» vente på seg, i tre år. Verden stod riktignok på pause en stund der, men Larsson begrunnet også forsinkelsen med forventningspress og usikkerhet.
En ting var hun derimot helt sikker på, platen var så pop som man kunne få det: «I fucking love pop», fortalte hun musikkmagasinet Clash ved utgivelsen i 2021.
Albumet bar preg av svada tekster, men med sterke discopop-melodier.
Det la grunnlaget for en turné som blant annet fikk terningkast seks av P3 sin anmelder under Palmesus.
Nå er albumet «Venus» ute. Men akkurat hva hun er sikker på denne gangen, er det vanskelig å lytte seg til.
Der Y2K og 2013 møtes
Albumets åpner med 80-talls synthpop-hiten «Can’t Tame Her», oppløftende «More Than This Was» og dance-pop samarbeidet med David Guetta, «On My Love».
Så kommer «Ammunition», et soleklart høydepunkt!
Liker du R&B legender som Cassie og Brandy? Har du også vanskelig for å gi slipp på Flume sin remiks av «You & me»? «Ammunition» er en salig blanding av dette, i tillegg til leken, låtskriving.
Leken føles derimot påtvunget med «None Of These Guys», en fyldigere utgave av låtene «Love Me land», og «You Love Who You Love».
Her blir refrengenes åpenbare TikTok-frieri det mest interessante ved låtene, uten at det er noe å være stolt av.
Ingen er en øy
Ingen er en øy, og alle lærer fra noen. Men å finne kjernen av albumet føles som å finne kjernen av løken, det er ingen.
«Escape» høres ut som B-siden til Dua Lipas «Dance The Night», «The Healing» høres ut som en nedstrippet versjon av Justin Biebers «Let Me Love You», «Nothing» som Julia Michaels sin «Issues», «Can’t Tame Her» som The Weeknds «Blinding Lights».
«Soundtrack» er i verste fall utspekulert, i beste fall dårlig. Låten står og faller på at inderligheten i Larssons stemme skal distrahere deg fra at den eneste følelsen låten vekker er tyngden i referansene.
Å namedroppe «Born to die», «Karma Police» og «Hallelujah» i en låt høres ut som en konkurranse fra «Ylvis mot Ylvis». Dette er noen av de største låtene gjennom tidende, til den grad at det avkler låten for all personlighet.
Låter som «Soundtrack» og «None Of These Guys» føles som så åpenbare publikumsfrieri, at mangelen på en helhet på platen ikke blir en kompromissløs utblåsning av artisten. Det skinner heller gjennom som en mangel på retning.
Men hun er jo en sterk vokalist?
I fjor sommer sa Zara Larsson til P3 at:
– Om det er en rød tråd i albumet, må det være stemmen min.
Det stemmer, med en kraftig og guttural stemme – som en pitchet og sped up versjon av Rihanna – er Zara Larsson alltid gjenkjennelig.
Men der Rihanna formet «Loud» sine mange uttrykk slik det passet henne, blir det låtene som former Zara Larsson. Og i motsetning til Larsson, skrev ikke Rihanna en eneste låt selv på sitt album.
En låt som kan stå på egne bein er «End Of Time». Her får Larssons såre formidling virkelig skinne, og låta står igjen som et stødig anker midt i albumet.
Men kampen mellom Larssons tilknytning til tekstene og låtenes spredte uttrykk gjør «Venus» til et dårlig montert lappeteppe.
«Venus» har en rekke gode enkeltstående låter, men som et album gir det whiplash.
Det er strødd i synthstrenger som dukker opp her og der. Discopopen går som et spøkelse gjennom flere av låtene. Og selv om platen tar opp 80-talls synthpopen på tittellåten «Venus», og fletter inn ballader mellom de største sjangersprangene, føles helheten klumsete.
Tankene flyr til artister som allerede har laget en slik låt og lykkes med det.
Selv om «On My Love» er pop-eskapisme på topp, og David Guetta går tilbake til røttene, strebes det også etter svensk melankoli, og minner om Swedish House Mafia og Loreens «Euphoria» mer enn noe annet.
Denne suksessgarantien føles som utgangspunktet for «Venus», og lytteren må plukke og mikse seg til fornøydgaranti.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
