Kine Anita Henriksen (27) kikker bort på reinen som strømmer til henne. I hendene holder hun en bøtte med fôr.
Med seg har hun hunden sin, Ruste, som på samisk betyr rust. Navnet har han fått på grunn av fargen på pelsen. På hodet har hun en stor lue, med flapper langs ørene.
Kine Anita er en av få unge kvinner som har tatt fagbrev i reindrift. Statistikk fra Landbruksdirektoratet viser at det kun er 16,5 prosent siddaandelsledere under 35 år som er kvinner.
Målet til Kine er å ta over siidaandelen etter faren hennes og for alvor ta over reindrifta. Foreløpig jobber hun på turistattraksjonen Tromsø Lapland, og annenhver uke er hun hjemme i Kongsvik og ser til sin egen rein. Reindrifta hjemme ser hun ikke på som jobb, men heller en livsstil.
– Jeg er ikke så glad i å sitte på kontor eller på skolebenken, det er ikke for meg, jeg har for mye urolighet i kroppen.
Uten klokka
Reindrift har vært i familien hennes i generasjoner, fra oldefar, til bestefar, til far. Likevel fikk hun valget om hun ville fortsette eller gjøre noe annet, men for Kine var det lett, forteller hun.
Hva som gjorde det lett? Det fantes ingen andre alternativ for Kine, det er dette som ligger hjertet hennes nærest. Friheten, fjellene og naturen gjorde heller ikke valget noe særlig vanskeligere.
For det er det hun gjør som reineier. Kine bruker en god del tid i fjellet, hun er ute natt og dag. Om sommeren er det lyst døgnet rundt. Hun merker kalvene, slakter litt, kjører scooter og ATV.
I mai opplever hun noen av de fineste øyeblikkene hun har med reinen: Nye kalver blir født. Men noe ferie finnes det ikke, poengterer hun.
– Tid betyr ikke noe når du jobber med rein.
Det er reinen som bestemmer, hun må tilpasse seg naturen. Hvis det er bra vær og gode forhold, kommer reinen til å fortsette å gå eller springe, da må eieren følge etter. Er det dårlig vær, kan både reinen og Kine stoppe for å hvile. Det kan gå dagevis mellom hver hvilepause, eller det kan kan gå seks timer.
– Når det kommer til selve reinen er velferd det viktigste. Velferd i flokken, at reinen er frisk og rask.
Men det er ikke reinen i seg selv som er det viktigste for den unge reineieren. Samholdet i familien, som reinen er med på å skape, og båndet menneskene knytter mellom seg som følge av dyrene – alt familien gjør i lag, det er det viktige.
Mellom fjell og fordommer
Som liten syntes Kine det var tungt å være annerledes. Hun ble mobbet for å være lav, for å ha brune øyne, for å gå i kofte, for å ha et annet språk – og for å ha fri fra skolen. For det hadde hun krav på, fri, når familien jobbet med rein.
Fortsatt opplever hun at folk slenger med leppa, hiver skjellsord etter henne, kanskje spesielt fordi hun har rein.
Og hvis reinen forviller seg ned i bygda, blant husene, da lar ikke kommentarene fra verken unge eller gamle vente på seg.
– Det er lettere for dem å være ekle når du har rein.
Hvis ikke Kine verner om og gjør det hun brenner for, forsvinner det. Samer og reineiere er urfolk, og Kine ser på seg selv som en viktig kulturbærer. Hvis ingen fortsetter å ta det videre, vil det dø ut.
Derfor er det ekstra sårt for henne å oppleve at folk vet for lite. Hun tror det er nettopp fordi folk ikke har nok kunnskap om det samiske at de sitter inne med alle fordommene.
– Noen tror jo faktisk at vi bor i telt. Vi lever i 2023, og folk tror vi bor i telt.
Hun synes det er viktig at skolene tar ansvar for å lære elever mer om det samiske. Selv ble hun sjokkert over hvor lite de lærte. Vi er jo samme folk, vi bare har en annen identitet og en annen bakgrunn, sier Kine.
Sjokkfrost
Det er flere utfordringer som reineier, kanskje spesielt under kalvingen. I Kongsvik forteller Kine at de er plaget av ørn som tar livet av de ferske kalvene. Og så er det utfordringen ingen kommer utenom: klimaendringene.
Vintrene er annerledes nå enn de var før. Det er vanskelig å forklare synes Kine, men én vinter kan de ha perfekte forhold, neste vinter er det masse snø og is og regn. Regn midtvinters, i desember, er unormalt, forteller hun. På en måte har vintrene blitt mildere, men plutselig inntreffer det Kine kaller «sjokkfrost». Alt fryser på en gang, og når bakken fryser, har ikke reinen mat.
Snø legger seg oppå frosten, så begynner det å regne, og så fryser det til igjen.
– Alle sitter og venter på klimaforandringene, men de er her. Bare gå ut, så ser man dem.
Utbygginger er også i stadig konflikt med reinbeiter. Det krever sin bit om noen vil bygge en hytte, forteller Kine. Denne oversikten fra Naturvernforbundet viser noen av stedene reindrift og natur er truet av forskjellige utbygginger.
Ett av dem er Repparfjorden i Finnmark, hvor det planlegges utbygging av et gruveanlegg som vil dumpe avfallet i fjorden. I 2021 lenket nåværende leder i Natur og ungdom, Gina Gylver, seg fast under demonstrasjoner for bevaring av nettopp Repparfjorden.
Hånd i hånd
– Tradisjonelt sett har urfolks kamp og miljøkamp gått hånd i hånd, det gjør de fortsatt, forteller Gylver.
Hun forklarer at det er flere grunner til dette, blant annet at de områdene som driftes av urbefolkning, ofte er områder hvor naturen har det best. Reindrifta er også en bærekraftig næring, og matproduksjon, fortsetter hun. I en fremtid hvor vi må produsere mat på en bærekraftig måte er det derfor viktig å ta hånd om reindrifta, mener Natur og ungdom.
– Bærekraftig næring er en næring som fungerer i symbiose med naturen, ikke parasittisk, og som kan gi arbeidsplasser i evig tid fremover, mener Gylver.
Vintre som Kine beskriver, gjør det vanskeligere å drive med reindrift. Utbygginger gjør at det ikke finnes en buffer: Dersom en vinter er dårlig og de andre beitene er tatt vekk, er det ikke et reservebeite igjen, forteller NU-lederen.
– Vi kan ikke på et blunk reversere hele klimakrisen, det er ganske hardt å ta inn over seg.
Men det er viktig å ikke gi opp klimakampen av den grunn, synes Gylver.
I evig tid
Selv om tiden kanskje ikke betyr noe når du jobber med rein, håper både Kine og Gina at reindrifta kan holde i evig tid. Dersom reindrifta skal bevares og yrker som er bærekraftige skal vare, slik NU ønsker, er vi nødt til å gjøre noe, sier Gylver.
Det er over 450 dager siden Høyesterett stadfestet at Fosenutbyggingen var brudd på menneskerettighetene – reindriftutøverne har ikke tilgang på vinterbeitet sitt, forteller Gylver.
– Vi kommer til å fortsette å ta opp den saken gang på gang på gang – dette er ikke noe som kan gå under radaren. Det er en sak for hele Norge, ikke bare de som bruker beiteområdene.
Hun har forståelse for at det går på tilliten løs når man opplever et rettighetsbrudd som er et så stort svik, i 2023.
– Vi trenger en løsning, og løsningen kan ikke være noen små, avbøtende tiltak eller kompensasjon; det må være at turbinene rives og at områdene tilbakeføres til reindrifta.
Kine synes det er stort for henne, som jente, å ha fagbrev i reindrift. Hun kommer ikke til å slutte. Hun tror, og håper, hun kan fortsette for alltid.
– Med mindre det skulle skje noe, at vi plutselig ikke har beite igjen. Forhåpentligvis er ikke det i min tid.
Den nye dramaserien «Vi lover et helvete» fra NRK P3 tar også opp konflikter mellom utbyggere og urbefolkning i Nord-Norge – se den her!
