Noen skal visst bare bli stjerner, koste hva det vil av tid, krefter og stadig svinnende skamfølelse.
En av disse er snart 26 år gamle Anine Stang, sist sett i Det Store Korslaget på TV2, som med et par år på baken i Los Angeles – og trolig langt flere foran speilet, syngende inn i hårbørsten, håpløst forelsket i ideen om å være artist – nå prøver å stable en artistkarriere på beina her til lands. Etter å ha bevitnet den ubehjelpelige by:Larm-konserten hennes på Tilt torsdag kveld, er det fryktelig enkelt å håpe at akkurat dét målet går til helvete.
Det er nemlig ikke et eneste øyeblikk som formidles fra scenen som føles friskt, originalt eller verdifullt. En klam eim av Oslo Fashion Week henger over både bandet og «danserne», som deiser rundt på scenen ikledd hver sin bjørnefitte idet Stang bruker åpningslåten til å gjøre Stella Mwangis selverklærte tonedøvhet til skamme.
Deretter svikter symptomatisk nok strømmen. En fem minutter lang pause føles som det tredobbelte. Det er trist og flaut. Så begynner konserten igjen, og det hele blir utrolig nok enda tristere og langt flauere. Generisk synthpop, «sleazy» og gjennomkynisk LA-rock, forsøksvis såre ballader om hverdagens forløsende magi – alt er svøpt i den samme tomheten, ingenting betyr noe og popmusikk føles med ett som et konsept utviklet av vampyrer som livnærer seg på livsglede istedenfor blod.
by:Larm skal ha ros for at de i tiltagende grad åpner opp programmet for virkeligheten utenfor Youngstorget, der ferske artister med en reell sjanse til å dominere hitlistene også får sjansen til å bevise at de fortjener det. Men det åpner også for fullblodskalkuner man på forhånd burde skjønt aldri ville kunne lette en millimeter fra bakken. Kvakk som byr.
Marius Asp
