Nede ved kaia på universitetslokalet i Harstad kikker studenter over skuldrene i retning av P3.no. Om det er Hedda Mathea Kastås (25) eller kamerablitsen som skaper blikkfang, er usikkert.

Hun har nemlig vakt oppsikt flere ganger tidligere.

For kort tid siden ble hun snikfotografert på skolen, hvor bilder av arrene hennes ble spredt blant Harstad-studentene.

Det er ikke første gangen. Ut fra det hun vet, har snikfotografer vært på henne i fire tilfeller: på universitetet, på stranda, ute på gata og på treningssenter.

Det kan fort ha skjedd flere ganger. Etter det hun erfarer, forbeholder de fleste fremmede seg «retten» til en forklaring eller en reaksjon på arrene.

Å skjule seg resten av livet er likevel uaktuelt.

Falt i kjøttkverna

Hjemme i kollektivet til Hedda ser det ut som det gjør hos hvilken som helst pliktoppfyllende student. Veggene er dekorert med selvproduserte studieplakater, hvor tegninger av kroppens innhold er stilt sammen med forklaringsbokser.

Over sofaen finner vi en liste av bein og knokler på latin, og fra sofaen kan vi se en halv mannekengkropp som holder pulten hennes med selskap – en pult som, etter utseendet å bedømme, mest sannsynlig har sett flere runder på finn.no i Harstad.

En alminnelig student i et hvilket som helst studenthjem.

«Så hvorfor ser hun egentlig slik ut?»

Det lurer mange på. De spør henne gjerne rett ut. Folk tenker de har rett på en forklaring, men det å si til fremmede at hun var veldig syk, blir for privat. En hvit løgn er kanskje utveien?

– I fjor fortalte jeg folk om den gangen jeg falt ned i kjøttkverna på en Gilde-fabrikk.

Hun tror derimot at de fleste kjenner igjen denne typen arr nå. «Offer» er nærmest tatovert med blokkbokstaver i panna hennes – det føles hvert fall slik når sympati og nysgjerrighet stadig kryper etter henne.

– Jeg skjønner jo selv at det kan se litt voldsomt ut, men å ta snikbilder er en så stor overtredelse av min komfortsone. Da føler jeg meg som et sirkusdyr.

Sirkuselefanten i rommet

Tilbake i kantina på universitetet sitter Hedda over bordet for P3.no. Hun har på seg en kortermet T-skjorte, lener armene i bordet og sitter alene og eksponert ved vinduet. Teksturen av arrene er tydelige. Likevel smiler hun bredt og kikker med en klar ro inn i kameraet.

Noen av arrene vil falme med tiden. Det røde vil bli hvitt, og noen av de ytterste leddene av det hvite kan med tiden tynnes ut. Men de forsvinner aldri helt. Arrene vil leve med Hedda livet ut.

Selv om hun er forberedt, tror hun ikke andre er det.

– Det kan fort bli overveldende for fremmede. Jeg blir ofte «elefanten i rommet», hvor folk føler de må si noe. De føler de må rette blikket mot arrene og spørre, nettopp for å gjøre det til en mindre sak.

Men det er vanskelig å svare, særlig når barn spør.

– Det er et såpass grotesk tema. Jeg har forsøkt å si «jeg har vært syk i følelsene mine», men jeg er redd de skal frykte å bli syke i sine følelser.

Og foreldrene gjør sjelden saken lettere.

For noen år siden bestemte Hedda seg for å gå ut i sola i kortermet. Idet hun passerte en lekeplass, skal en kvinne omkring 40-årene ha løpt opp til henne og glefset:

«Det er barn her, du kan ikke gå slik.»

(Oppmerksomhets)syk

Hedda er godt vant med «retten» fremmede føler de har på en reaksjon og forklaring. Arrene har vært en følge på kroppen hennes i over femten år, og å synliggjøre dem har vært en del av prosessen for aksept overfor seg selv.

– Sånn er det, sånn ble det, får ikke gjort noe med det.

I prosessen valgte hun å eksponere arrene på sosiale medier – både for egen aksepts skyld, men også for å finne andre mennesker med lik erfaring.

Ikke alle ser det slik.

«Du kutter deg bare for å få følgere på sosiale medier» – løst gjenfortalt er dette en ganske standard melding i innboksen til Hedda, som hun har vist P3.no.

Ironien i disse meldingene er at Hedda nylig ikke fikk dele en selfie av seg selv, uten å bryte retningslinjene til Instagram. Armene hennes i bildet under brøyt med reglene for «grafisk vold». Hun ble sensurert.

En talsperson fra Meta sier til P3.no at denne sensuren er basert på teknologien, de menneskelige gjennomgangene og anmeldelsene fra brukere de benytter seg av. Derfor forklarer de at feil vil kunne skje, uansett om det er teknologi eller mennesker involvert.

Les også: Instagram visste om selvmordsbilder – gjorde ingenting

Hedda klagde inn sensuren til Instagram og fikk ta opp igjen bildet, etter det hun husker, en uke senere.

Les hele Metas tilsvar til hendelsen nederst i saken.

– Selvskading er veldig stigmatisert. Når temaet tas opp får mange bildet av en tenåringsjente som er deprimert. Men selvskading er veldig utbredt, og det er mange flere årsaker enn at man skal kjenne på smerten fysisk, mener Hedda.

Basert på innboksen hennes tenker flere at selvskading kun handler om oppmerksomhet.

– Hva tenker du om at mange ser på selvskading som ønske om oppmerksomhet?

– Det ligger jo ofte en dyp smerte bak. Folk tenker ikke at «nå kjeder jeg meg, på tide med litt oppmerksomhet».

Fra det Hedda kjenner til velger de fleste med arr etter selvskading å skjule dem i ettertid.

Ingen av de ni andre personene P3.no har snakket med om deres tid etter selvskading, synes oppmerksomheten de får er noe hyggelig:

Femtiseks prosent

Håpet om å skape aksept rundt det man kan kalle «tiden etter selvskading», tror Hedda at hun deler med mange.

Basert på dem hun har snakket med via Instagram, er hun langt fra den eneste som bevisst skjuler arrene i ulike situasjoner.

En undersøkelse Norstat har gjennomført for P3.no viser at et relativt stort omfang unge folk har selvskadet på et tidspunkt.

Blant 18-29-åringene som deltok i undersøkelsen, hadde 15 prosent selvskadet på et eller flere tidspunkt, og 3 prosent hadde selvskadet det siste året.

56 prosent svarte at de kjenner noen som har selvskadet, eller som fortsatt selvskader.

I undersøkelsen ble selvskading definert på følgende måte: å påføre seg skade på kroppen med vilje, uten intensjon om å dø. Undersøkelsen forbeholdt begrepet «selvskading» til kutting, kloring og brenning.

I et innlegg i oktober i fjor argumenterte Ruth-Kari Ramleth, overlege og medisinskfaglig rådgiver, at selvskading er mye mer utbredt enn man har trodd tidligere.

Hun forklarer videre at vi kan se tendenser til manglende kunnskap og behandlingstilbud til ungdom som selvskader.

Ramleth forteller P3.no at mange av de forebyggende tiltakene bygger på kommunikasjon.

– Men for at ungdom skal få oppfølging må jo problemet avdekkes. Mange unge forteller ikke om selvskading spontant, og jeg tror mange derfor bli gående «under radaren», forteller hun.

Den «deprimerte tenåringsjenta»

Ifølge Ramleth er det kommet flere spesialiserte behandlingsmetoder som retter seg mot selvskading de siste årene.

Men Hedda opplever at vi mangler tilstrekkelig kunnskap om selvskading i helsevesenet.

– Er bildet Hedda beskriver av den «deprimerte tenåringsjenta» det enkelte i helsevesenet opererer med?

– Jeg tror dessverre flere enn Hedda har opplevd stigmatisering og forenkling av problemene i helsevesenet. Noen pasienter beskriver også at de har blitt møtt med forutinntatte holdninger, svarer Ramleth.

Overlegen tror det kan dreie seg om at noen behandlere kan føle seg engstelige og maktesløse i møte med pasienter som selvskader, delvis fordi selvskading og selvmordsforsøk er beslektede temaer.

– Hva med kunnskap om det å leve med selvskadingsarr i ettertid? Blir «tiden etter selvskading» fulgt opp?

– Dette var en interessant problemstilling, og jeg kjenner jeg blir svar skyldig. Jeg kjenner ikke til at det jobbes spesielt med dette. Pasientene skrives ut fra spesialisthelsetjenesten når de ikke lenger har psykiske vansker som krever spesialisthjelp, derfor vil dette være noe vi befatter oss med kun i den grad arrene medfører psykiske vansker som gir indikasjon for fortsatt behandling eller ny henvisning.

I hvilken grad disse arrene vil skape hindringer for fremtiden, skremmer Hedda.

Før hun skal ut i praksis som sykepleierstudent, har uniformen allerede blitt diskutert. Av hygieneårsaker må den være kortermet.

Arrene må synliggjøres.

Hun er redd oppmerksomheten tas bort fra pasienter.

Tusen slike tanker sirkulerer i hodet hennes.

– Kommer jeg til å få jobb, kommer jeg til å få beholde jobben? Hva vil skje om jeg bestemmer meg for å stifte familie? Kommer folk til å ha mistillit til meg som forelder, eller nærmere bestemt som omsorgsperson?

Kommer Hedda til å få leve et, i hennes syn, fullverdig liv?

Et annet førsteinntrykk enn «gal»

Hedda vil lette på trykket. Hun ønsker ikke at selvskading skal romantiseres, men tanken om at dette er noe som pågår blant unge, må normaliseres, synes hun.

– Man skal ikke akseptere at folk har det så vondt, men man må normalisere at det er der, at dette pågår blant unge. Det skal ikke forbli et vedvarende problem at vi må skjule arrene i frykt for reaksjoner.

Til tross for at man har arr, kan det gå veldig bra med personen, påpeker hun.

– Og da tenker jeg også i jobbsammenheng. Når man skal opptre profesjonelt og arrene synes, skal ikke folk hoppe til tanken om at du er «gal».

– Hvordan ønsker du at folk tar deg imot?

– Som de gjør med andre – som en helt vanlig person. Personligheten min sitter ikke i huden.

– Tror du det er oppnåelig?

– Ja, det tror jeg faktisk i kommende generasjoner. Samfunnet utvikler seg, det er mer plass for åpenhet og forskjeller nå.

Det er forskjell på ferske sår og arr fra fortiden. Hedda mener et steg i riktig retning vil være å ikke stakkarsliggjøre og bekymre seg for det sistnevnte.

MER SOM DETTE:

SISTE FRA P3.NO: