Shining, Klubbdagen Garage
Shining er ikke spesielt utilgjengelige, bare innihelvetes kompromissløse. Det gjør dem til Norges beste band akkurat nå.
Hvor skal man begynne? Tja, hva med en gjeng jazzfolk som etter to plater finner ut at de vil være et metalband, og kaster alle musikalske konvensjoner fra seg underveis? For all del: Shining lager låter som bærer preg av alt fra fusion til thrash metal, fra matematiske vidundersignaturer til riff så teite at Axl Rose (og undertegnede) ville daua for å inkludere dem på Chinese Democracy, og til syvende og sist en så heslig, intens og vakker feber av en lyd at det meste annet – inkludert konversasjon – føles åndssvakt i etterkant av konserten.
Poenget er hvordan det hele flettes sammen – det kan på sett og vis sammenlignes med en skrekkfilm; følelsen av å bli mørbanket, hundset, forfulgt og flådd dukker opp under konserten. Men bandet balanserer sin tekniske intelligens og intuisjon med en sensibilitet og et vidd som dytter dramaturgien ytterligere ut i herlig uforutsigbarhet.
Avsindige gode musikere har jeg sett før – også under banneret Shining – men sjeldent så enormt sikre og sammenknyttede som dette. At bandet avslutter med en cover av en King Crimson-låt sier egentlig ingenting; Shining er på god vei til å finne opp sitt eget soniske vokabular i disse dager, med fullstendig unike melodiske labyrinter og rytmiske rykk pumpende i bunnen; en Tour de Resistance. Takk for at jeg fikk være med.
Marius Asp
