Sett filmen i Sandefjord i dag på førpremiere.Er ivrig kinogjenger og ser alltid filmer som jeg tror jeg vil kose meg med…Og idag slo det iallefall ikke feil Hamer blir bare bedre og .Denne cd skal jeg ønske meg til jul
Meget bra film,Tusen takk. KARAKTERE FRA MEG ER 6.

og vi gleder oss til vi kan få kjøpt en vinflaske med “hjem til jul”

Lykke til videre,,,,det er nok flere her i byen som kunne vært med i roller

Er det bare jeg som syntes denne filmen var elendig!? Dette er pulp fiction uten spenning. Starter med at man blir tatt inn i flere unike situasjoner, greit. Så begynner handlingen, nei vent… filmen slutter…

2er fra meg…

Så førpremiere av denne filmen for noen dager siden, og må si jeg ble skuffet:

- Svakt skuespill og stiv replikklevering preger altfor mange av scenene
- Filmen er tidvis noe pretensiøs, og klarer ikke være subtil nok i håndteringen av de mange (jule)klisjéene
- Alle de sammenflettede historiene gjør filmen veldig fragmentarisk, og dessverre litt uengasjerende

Noen interessante vendiger og enkelte troverdige og gripende scener trekker opp, men jeg vil ikke gi denne mer enn en treer.

Jeg er ikke enig i de to tidligere kommentarene. Jeg synes filmen var bra jeg. Jo da, var ikke akctionfilm eller et stort romantisk drama, men det var en god, varm og ærlig film.Jeg er sikker på at alle kjenner igjen de aller fleste tilfellene i filmen.

Hvis man ser på hver enkelt historie i filmen helt separat, så er nok historiene tynne, men du får vite nok til at man klarer å se det store bildet når historiene til slutt sys samme på en slik finurlig måte.

Synes så absolutt dette var en koselig førjulsfilm hvor man kunne le, bli rørt, bli litt trist og samtidig kjenne på den gode følelsen

Langt på vei enig med anmelderen her. Potensialet i filmen er stort og Hamer legger lista veldig høyt med denne filmen som overlater veldig mye til publikum. Ofte er det veldig greit å “vite” eller “skjønne” hvilket budskap filmskaperen vil med filmen sin, jeg er fremdeles litt usikker med henhold på budskapet. Grei nok at de små historiene lever sine egne liv over samme tema, men det hadde vært fint å knyttet de sammen adskillig bedre. Noe blir knyttet samme til slutt; og vi skjønner litt av dudskapet, men jeg føler mange av historiene fremdeles har løse tråer når “teppet” går ned.
Jeg drister meg til et terningkast 4
ps. Var også på premiæren i Sandefjord.

Uff, jeg som hadde gleda meg til neste Hamer-film. Men så er det altså blitt en sånn mange-historier-flettes-sammen-film? Håper virkelig det gjøres bedre enn de oppskrytte filmene “hawai oslo” og “babel”.

Eneste sånn paralellhistoriefortelling film som har imponert meg er “de ofrivilliga”.

Skal jeg se filmen tru

Jeg vet ikke hvem RUNAR sørensen er, men tiggeren ble i alle fall spilt av skuespilleren REIDAR sørensen. Greit å ha slikt på plass når du er anmelder.

Oops! Feilen er rettet.

Filmen var en nytelse hva gjelder bilder og farger. Veldig tøft med snø og Ford! Innfallsvinkelen var underlig og minner meg om Coens siste film. Der skjønte jeg ikke hva dette skulle bety, Hamer ga oss imidlertid en forklaring, men hva hadde dette i filmen å gjøre. De små historiene som var flettet sammen, eller vist side om side var søte nok i seg selv, men jeg skjønner ikke helt vitsen. Det virker som Hamer har forsøkt seg på litt Lynch, litt Coen. Høydepunktet var hevnen der faren tar på seg nissedrakten og lurer kona, dynker elskeren og legger han i julekrybba. Nordlyset som skinner i horisonten er vakkert, men litt for mycket. Og når Maria Mena begynner å synge faller hele filmen sammen, hva er dette for ei søtsuppe. Jeg trodde det var her det skulle begynne. Jeg gikk skuffet hjem og kommer ikke til å gå på neste hamerfilm uten å sjekke nøye på forhånd.

Høydepunktet i filmen var Maria menas sang på slutten med rulleteksten som bakgrunn. Filmen anbefales ikke, bruk heller pengene på å kjøpe sangen på ITunes.

Egentlig har jeg ikke så veldig lyst til å gå hjem, ikke riktig ennå, om nå enn Maria Mena synger så vakkert om å stake ut den kursen. Kanskje er jeg ikke helt alene om dette denne kinokvelden; oppbruddet fra kinosetene har nemlig ikke kommet så umiddelbart i gang som så ofte ellers. For hvordan kan vi vel bare dra opp glidelåser, famle etter skjerfet under setet, og trøkke sammen popcornbegre når vi får stå sammen med en kosovoalbansk asylsøker-utgave av Maria og Josef og deres julaftenfødte barn, der de ved siden av tillånt bil (antagelig langt mer hendig enn gull, røkelse og myrra nå om dagen uansett), på en langstrakt øde skogsvei, tar inn over seg magien i en nordlysopplyst julenatt, tydelig klar over at lyset også har truffet deres liv denne natten? Utenfor kinosalen er det faktisk like stjerneklart som i sluttscenen (dog uten nordlys), og plutselig kjenner jeg julestemning, og er henført, rett og slett. Denne filmen må ha gjort noe med meg. Men hva?

´Home for Christmas´synger Maria. Og det er det det filmen handler om, bokstavelig og figurlig: Julens sterke forestilling om at dette er tiden for familiært samhold og gjenforening, en kanskje mer uklar tanke for noen ellers i året, er filmens motor og utgangspunkt. Tittelen og utformingen av filmplakaten signaliserer god gammeldags julefilmhygge, men filmen er kjapt ute med å knerte dette idet første scene tar oss inn i et miljø hvor det riktignok er jul, men som likevel er gufsete fremmedartet, utbombet og farlig, og hvor de få ytrede ordene iallefall ikke er på samme greina på språktreet som norsk.

Vi forlater denne scenen uten å ha blitt gitt muligheten til å forstå den, men det vi HAR ant er at det kanskje er dags for å lene seg tilbake og la en dose bedriten realisme duellere med julekosen, og det på selveste julaften. Og dette står persongalleriet, og de situasjonene de er oppe i, for: den forpliktelsesvegrende legen som nok et år prioriterer (den antagelig godt betalte) nattevakten framfor å tilbringe den med sin stadig mer verpesyke og oppgitte kone, småbarnsfaren som i sin fortvilelse og forbannelse over å ha blitt utestengt og dumpet til fordel for en kjekkas som kona åpenbart tenner langt mer på, går noe drastisk til verks for å få tilgang til ungene sine, den alkoholiserte, gjennomfrosne tiggeren som ikke akkurat umiddelbart blir inkludert i julens ånd, den middelaldrende, barnløse elskerinnen som, fornedrende nok, ikke skjønner at hun er blitt løyet for før elskeren atter er vel- og påkledd og på vei hjem igjen til kone og barn, gutten som, av en eller annen grunn, utsetter å dra hjem til familien sin, og, så, den eldre, stillferdige mannen som sliter seg til (nese)blods ved å hale ned et stort møbel fra andre etasje.

Heldigvis er ikke realismen traurig. På en måte er ikke filmen realistisk engang, for scenene, isolerte, detaljfokuserte og uutviklede som de er i forhold til å bli spilt ut til endes, er smått bisarre, eller iallefall merkverdige. Filmen er laget som en gåte, eller flere gåter for den del; hver bit av gåten har en verdi i seg selv, og er du for opptatt av svaret, og helheten, som forsåvidt kommer til slutt, kan du gå glipp av mye. Flere av scenene er helt stille, vakre og alvorlige, spesielt mot slutten, mens andre, om de ikke er så høylytte de heller, er komiske og absurde, f. eks scenen der Trond Fausa Aurvåg, i klaustrofobisk nissemaske og situasjon, blir upassende befølt av sin fraseparerte kone rett foran juleribba, mens rivalen ligger svimeslått, antagelig med et spadeavtrykk i hodet, på låven.

Jeg krever ikke å bli tradisjonelt godt kjent med karakterene, ikke i en film som dette. Likevel synes jeg filmen får sagt ganske mye om dem. Hamer er flink til å bruke små detaljer, ikke minst interiør, til å avdekke dem. ´Vis meg ditt kjøkken, og jeg skal si deg hvem du er´, tenkte jeg i etterkant og saumfor mitt eget kjøkken med blikket da jeg kom hjem, vel vitende om at det finnes ting der inne som sier noe om hvem jeg er, eller iallefall har satset på at jeg er. Filmen overdriver ikke på det punktet, den karikerer ikke, men får likevel fram små historier om karakterene, om det nå er ensomheten i elskerinnens lille kjøkkenbord, verdigheten og inderligheten i den eldre mannens omstendelige stryking av sin kones kjole, mangelen på innlevelse i legens billige plasttre, eller redselen i den forsmådde ektemannens øyne. Ikke minst treffer filmen godt i det å vise at den norske julen faktisk kan SE ganske så ulik ut fra hjem til hjem, noe jeg alltid har funnet pussig og fascinerende. Den sparsomme dialogen og det generelt nedtonede i filmen krever ganske mye av skuespillerne, noe de kommer godt utav, kanskje med unntak av den unge gutten og hans muslimske venninne; der merket jeg skuespilleriet for godt, og jeg er også enig med anmelder når han sier at han ikke forsto hvorfor denne gutten hadde vegring mot å gå hjem. De andre historiene i filmen har nemlig et tydeligere poeng ved seg, om det ikke kommer før i slutten.

Filmens budskap er ikke at jula er tvers igjennom råtten. Den er bare høyst menneskelig, og dermed får ikke alle sine drømmer og ønsker oppfylt på julaften. Men for de som hadde drømt seg vekk allerede FØR julaften, så kan dette faktisk være tiden for å våkne opp, slik elskerinnen gjør så resolutt. Og de som kanskje hadde avfeid julas magiske virkning helt, kan bli gledelig overrasket, slik legen antagelig blir over seg selv etter å ha gitt fra seg noe, helt uten vilkår.

Og kanskje er det dette filmen har gjort med meg: Jeg ØNSKER jo å tro at jula kan ha noe annet ved seg enn hardcore shopping, bare avbrutt av julekonserter hvor vi nærmest blir beordret til å ta og føle på den herlige julestemningen dere, kanskje, men med forsiktighet, ispedd en bitteliten tanke i retning de som ´ikke har det så godt´. Jula er et eneste stort gyselig og glitrende plasttre blitt, men følelsene våre knyttet opp mot den er ekte nok, det er det denne filmen viser så fint, og tåler du å også se sårheten i jula kan denne filmen faktisk være en aldri så liten juleslede på ferden mot å komme litt i kontakt med dem.

Jeg våger meg på terningkast 5, med ønske om god film!

“Er det bare jeg som syntes denne filmen var elendig!? Dette er pulp fiction uten spenning. Starter med at man blir tatt inn i flere unike situasjoner, greit. Så begynner handlingen, nei vent… filmen slutter…

2er fra meg…”

Enig! Historiene blir jo ikke flettet sammen i det hele tatt, og det er lite utvikling. Var det noe vendepunkt egentlig? Hm..