Et tilsynelatende humoristisk blikk på et småkorrupt samfunn blir fort en mørk reise inn i et nett av løgn og egoisme.
Bulgarske Glory er en trist, men samtidig sjarmerende fortelling om en haug med penger, en gammel klokke og en mann som forsøker å holde seg ærlig i en uærlig verden.
Helt over natten
Den stammende og sosialt klønete Tsanko er jernbanearbeider. Han går en fast rute hver dag, og passer på at boltene på togskinnene sitter ordentlig. En dag kommer over en haug med penger som ligger strødd langs ruta si, men framfor å ta pengene selv, velger han å si ifra til politiet.
Da Julia, PR-sjefen i transportdepartementet, hører om Tsankos hederlige oppførsel, aner hun en gylden mulighet til å presse litt god reklame ut av situasjonen. Og i et forsøk på å ta fokus bort fra det skandalepregede departementet sitt, fremstiller hun Tsanko som en slags nasjonalhelt.
Under en pressekonferanse Tsanko får håndhilse på transportministeren, som gir ham en klokke som gave. Hans egen klokke – et arvestykke fra sin avdøde far – forsvinner under seremonien. Alt Tsanko vil gjennom resten av filmen er å få tilbake klokken sin, men det viser seg fort å være vanskeligere sagt enn gjort.
Moralsk forfall
Filmen gir oss intime og troverdige innblikk i livene til Tsanko og Julia – to liv som står i skarp kontrast til hverandre. Han er ærlig, hun er uærlig. Han er fattig, hun er rik. Han klarer nesten ikke å prate, mens hun har gjort karriere av det. Og ved å utforske personligheten til disse to menneskelige motsetningene, skaper filmen et større bilde av et samfunn i moralsk forfall.
Julia er som en personifisering av dette forfallet. Hun er ambisiøs til den grad at det er blitt selvdestruktivt, og har en egen evne til å rasjonalisere de mer etisk tvilsomme delene av livet sitt, både privat og profesjonelt. Tsanko personifiserer god, gammeldags redelighet, men lever en trist og ensom tilværelse.
Med stødige hender serverer regissørene Kristina Grozeva og Petar Valchanov oss en gripende historie, hvor man føler at hver eneste scene er nødvendig for å drive handlingen videre. Det som blir fortalt er ikke alltid lettfordøyelig, men måten det blir fortalt på er til gjengjeld veldig tilfredstillende.
Blir mørk etter hvert
Det er i starten lett å humre litt av Tsankos framtoning, slik Julia og staben hennes gjør. Han er klønete og rar, og stammer såpass at hver setning er en kamp.
Men mens Julia fortsetter å hånle, begynner jeg etter hvert å synes synd på ham. Og når historien utvikler seg, og plottet blir mer og mer komplisert, er det direkte uhyggelig å se Tsanko i en verden hvor alle tilsynelatende vil utnytte ham.
Skuespillerprestasjonene fra Stefan Denolyubov og Margita Gosheva (Tsanko og Julia) er i seg selv grunn nok til å få med seg Glory. Når filmen i tillegg byr på en gripende og interessant fortelling, fortalt på en stødig og intelligent måte, finner jeg ingen grunn til å ikke anbefale den på det varmeste.
