Regissør Kathryn Bigelows film om voldelige raseopptøyer i 1967, er en kruttønne som smeller litt ujevnt. Den har en intens nerve gjennom store deler av spilletiden, men er også litt for lang og virker til tider unødig unyansert.

Bigelow skaper et skille mellom filmens gode og onde personer som virker tilgjort og konstruert. Tematikken burde være sterk nok i seg selv.

Likevel er Detroit et utfordrende og velgjort drama med åpenbare paralleller til motsetninger som fremdeles skaper friksjon i det amerikanske samfunnet.

Vietnam-veteranen Greene (Anthony Mackie) blir utsatt for et brutalt forhør i "Detroit". (Foto: SF Studios)
Vietnam-veteranen Greene (Anthony Mackie) blir utsatt for et brutalt forhør i «Detroit». (Foto: SF Studios)
Leter etter mistenkt snikskytter

Filmen er basert på en svært alvorlig hendelse på Algiers Hotel i Detroit under opptøyer en julinatt i 1967. Vi følger blant andre den vordende artisten Larry (Algee Smith), Vietnam-veteranen Greene (Anthony Mackie) og frisøren Julie (Hannah Murray – Gilly i Game of Thrones).

De, med flere, blir involvert når politioffiserene Krauss (Will Poulter), Flynn (Ben O’Toole), sikkerhetsvakten Dismukes (John Boyega) og soldater fra nasjonalgarden rykker inn i hotellet for å finne en mistenkt snikskytter. Situasjonen eskalerer snart til å gjelde liv og død.

Anmeldelse: Tulip Fever planter pottene litt for tett

Filmens innledning skaper en trykkende atmosfære, der spenningen mellom deler av Detroits afroamerikanske befolkning og den hovedsakelig hvite politistyrken beskrives dramatisk og virkningsfullt.

Tidskoloritten gjør at vi umiddelbart transporteres tilbake til 1968, med grovkornete bilder, tidsriktig musikk og mote. Selv figurene er strippet for nåtidens atferd og væremåter.

Kathryn Bigelow skaper et bilde av datidens Detroit som fremstår troverdig, der motsetningene mellom sorte og hvite er på bristepunktet, og der lovens menn ikke nødvendigvis følger loven selv.

Hendelsen på Algiers Hotel blir stadig mer intens, etter hvert som politimennene tar i bruk tøffere metoder for å få gjestene til å snakke. Deres frykt står i skarp kontrast til politiets aggresjon.

Politioffiseren Krauss (Will Poulter, t.h.) jakter på en plyndrer i dramaet "Detroit". (Foto: SF Studios)
Politioffiseren Krauss (Will Poulter, t.h.) jakter på en plyndrer i dramaet «Detroit». (Foto: SF Studios)
Indre spenning og ytre dramatikk

Ett problem med historien, er at flere av de anholdte tilsynelatende lett kunne ha gitt svar på ett enkelt spørsmål som kunne ha dempet situasjonen, men holder kjeft av årsaker som ikke forklares. Det må i så fall handle om ren frykt for de involverte politimennene.

Will Poulter er god som den moralsk forkastelige Krauss, som innledningsvis virker å ha et realistisk syn på byens problemer, men som raskt etableres som en skyteglad rasist. Ben O’Toole er en god makker som den nærmest sadistiske Flynn, med en karakteristisk ond pannelugg som henger ned fra et ellers velfrisert hode.

Det er ingen tvil om at deres roller er ment å hates, noe de oppnår, men det kan i blant virke noe overdrevent gjort. De er bare veldig onde. Kanskje ville historien gjort enda større inntrykk dersom disse figurene hadde en mer normalisert forankring til virkeligheten.

Anmeldelse: David Lynch: The Art Life er innsiktsfull om hans særegne mytologi

Kathryn Bigelow regisserer med den samme teften for indre spenning og ytre dramatikk som hun viste med både The Hurt Locker og Zero Dark Thirty, begge skrevet av Mark Boal, som også står for manuset i Detroit.

En tekstplakat helt i slutten av filmen forteller at deler av handlingen er konstruert og dramatisert ut i fra vitneutsagn. Det kan også virke som om filmen faktisk nedtoner noe av det som skjedde, slik det er blitt beskrevet i flere artikler på internett, mens andre hendelser må være ren gjetning.

Detroit fremstår likevel som en sannferdig skildring av en uhyrlig hendelse og omstendighetene som gjorde den mulig. Filmen får blodet til å koke midtveis, men bruker for lang tid på etterspillet.

Om FILMEN

Detroit
  • Detroit
  • Slippdato: 01.09.2017
  • Regi: Kathryn Bigelow
  • Utgiver: SF Studios
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama

  • oudeis

    sorte, verdens mest forurettede rase, enda godt de sorte klarer seg så godt i andre deler av verden for da er det jo hvertfall ikke dem det er noe feil med, filmen er helt sikkert ikke ren propaganda med et lettvint forhold til hva som skjedde heller, ting ordner seg sikkert nå

    • Annabelle Lee

      Makan til kunnskapsløs og historieløs kommentar.
      Historiekunnskapene virker en smule både selektiv og hullete.
      Eller er du en av de som tror at svarte på den tiden først kom som frivillige arbeidsinnvandrere til USA.

      • oudeis

        Nå er det vel sorte andre steder i verden enn i USA?

      • Svein Larsen

        Jeg lurer egentlig på hva du mener med svaret ditt i forhold til innlegget du svarte på. Hadde vært hyggelig om du gikk litt dypere med påstandene dine.

    • Svein Larsen

      Uten at jeg har sett filmen så er jeg temmelig sikker på at du har rett. Når det gjelder resten av innlegget ditt så vet jeg du har rett.

  • dita maulidina

    d BOXOFFICEPOPULARMOVIES-21.BLOGSPOT.COM

  • Svein Larsen

    Sånn apropos manipulasjon og propaganda, jeg har, dessverre, fulgt med på siste sesong av Criminal Minds. Og noe jeg la merke til etterhvert var det at alle kjeltringene plutselig var hvite. Merkelig siden mer enn 70% av de som sitter buret i USA er det man nå må kalle fargede. Tilfeldigheter, neppe.

    • Andre

      Og så?! Det er du som automatisk bringer inn hudfarger ved å påpeke slike ting. Tror du 99% av de som ser Criminal Minds egentlig bryr seg? Poeng: du bedriver propaganda selv ved å spre negative tanker rundt en serie som, selv om den skulle være aldri så politisk korrekt bevisst å sette hvite opp som kriminelle, likevel får spredt ytterligere negative tanker ved slike påminnelser som du kommer med her. Men, men, lenge leve folk som tar en overflatisk serie som C.M. SÅ alvorlig ;D