Fleetwood Mac - Oslo Spektrum

Lave skuldre, høyt nivå

Fleetwood Mac trenger ikke bevise noe som helst, men gjør det likevel – med en lekenhet som smitter.

Fleetwood Mac befinner seg i en situasjon majoriteten av deres jevnaldrende kolleger bare kan misunne dem.

Bandet er elsket av de fleste med en blodpumpe som banker for perfekt popmusikk, fra nerdete kritikere til deres langt hjerteligere tanter. Og de har intet mindre enn tre fullblods LP-klassikere fra 70-tallet som fundament for sin identitet i 2013.

Få har noensinne fanget øyeblikket der mørke skyer driver innover den blå himmelen over Los Angeles bedre enn dem, og med Lindsey Buckingham som gæren regissør skapte det fordums engelske bluesrockbandet den ene egenrådige blockbusteren etter den andre – ofte med intenst trøblete relasjoner innad i gruppen som bensin på det kreative bålet.

To sittekonserter i Oslo Spektrum på fire dager er ikke nødvendigvis oppskriften på en magisk langhelg. Men der John Mayer tidvis tøyde gitarstrengene i lengste laget (om enn ikke bokstavelig) på torsdag, er det et stort sett disiplinert og fokusert Mac som møter oss i Oslos for øyeblikket mest intime betongkloss. Unntaket – Mick Fleetwoods dypt nissete trommesolo på «World Turning» – er såpass langt ute at det på en måte blir greit, det også.

fm2

Høydepunktene strøs omhyggelig utover settet. «Rhiannon», en av 70-tallets sterkeste singler, fremføres med et sultent drag, til tross for at Stevie Nicks velger en og annen vokalsnarvei. Hun lyser til gjengjeld på «Landslide», som sammen med Buckingham-plukkende «Never Going Back» utgjør kveldens sterkeste eksempel på hudløshetens undervurderte plass under stadiontaket. Og «Gold Dust Woman» tværes ut så langt og godt at den utgjør en helt egen del av konserten.

For en som så bandet for nesten nøyaktig fire år siden (da i Stockholm) ligger det adskillige djevler dirrende i detaljene. Mest gledelig er inklusjonen av Buckingham/Nicks-låten «Without You», som Stevie bruker laaang tid på å introdusere. Den er til gjengjeld en varm og poengtert påminnelse om hvorfor de to amerikanerne ble hentet inn i sentrale bandroller på midten av 70-tallet.

Nye «Sad Angel» er habil uptempo-pop, verken mer eller mindre, mens Nicks’ «Stand Back» har overtatt plassen til Buckinghams «Go Insane» som kveldens eneste øyeblikk fra medlemmenes respektive solokarrièrer. Trist for noen få, vil jeg tro, men et smart valg i det store og det hele.

Savnet etter Christine McVie, den eneste fra storhetstiden som ikke er med bandet når de turnerer i dag, er tidvis voldsomt – både vokal- og låtmessig. Selvsagt blir det ikke det samme uten henne, og da hjelper det ikke at Buckingham brauter seg gjennom «Not That Funny», som aldri vil være noe mer enn – i beste fall – euforisk idioti.

Men når selv den melodien er bedre enn alt annet du finner i innboksen på en vanlig søndag – eller noen annen ukedag, for den saks skyld – føles det riktigst å lene seg tilbake og takke popgudene, hvem enn de måtte være, for invitasjonen til festen.

Marius Asp

  • Du skriver ikke hvorfor hun, Anne Christine McVie (Perfect) ikke er med….. Jeg har sett på hennes Facebook-profil at hun til tider har vært meget irritert over at fansen «plager» henne om hvorfor hun ikke synger mer??
    Helt klart er det at ingen kan fremføre «*As long as you follow»; hennes stemme er utrolig unik; denne såre, melankolske og varme stemmen er det ikke mange som har; Ofra Haza hadde den…tydelig hørt i sangen; Latet.
    Heldigvis ligger det mye sanger på YouTube med Anne Christine, som hennes fans kan nyte.
    Skulle gjerne ha hørt henne synge min sang; Dearest moments of time – (mother and daughter in communion)

    • Espen Wold

      Vel….HVORFOR er hun ikke med da? Det svaret ga ikke du heller, eddy.

      • Hei der ute i musikkverden

        Nei, jeg vet heller ikke hvorfor hun ikke er med; det jeg kan lese av hennes Facebook og litt rykter her og der, er at hun er syk; eller rettere; sliten og exhausted……..

        Hun har til tider også lagt ut meget krasse melding til fansen og de som stanser henne i gaten og spør om det samme; Slutt og plag meg, er en slik melding.

        Men synd er det uansett; hennes stemme er helt unik….As long as you follow kan ikke synges av andre på den måten…..stemmen der er haunting in a very good way…..

        Eller kan dere jo nyte min seneste sang; Dearst momentes of time – (mother and daughter in communion)

        1000 click på 4 måneder er jeg ganske fornøyd med…..

  • Arild Jakobsen
    • Arild Jakobsen

      Denne gir nok litt svar på hvorfor Christine McVie ikke er eller er med 🙂

      • Espen Wold

        Nei. Den slår fast at hun ikke er med, men sier ikke et ord om HVORFOR!

      • Espen Wold

        Nei. Den slår bare også fast at hun ikke er med, men sier ikke et ord om HVORFOR!

  • Lars Nilsen

    «den eneste fra storhetstiden som ikke er med bandet når de turnerer i dag». Har du hørt om Peter Green?

  • Malin

    Christine Mcvie ga seg i 1997 og flyttet hjem til England. Hun var sliten av å turnere og liker heller ikke å reise (fly). Hun har også solgt rettighetene sine til FM, mener jeg å ha lest et sted. Som Lindsey selv har sagt skulle de ønske hun ikke «brente så mange broer som hun gjorde», og om hun ikke ville være et fast medlem, så kunne hun iallefall hatt et slags mellomgulv.

    Fantastisk konsert 🙂 Herlig for en som er født på 90-tallet å kunne få muligheten til å se disse fantastiske musikerne så mange år etter deres storhetstid.

  • Malin

    *etter 1997 skulle det stå.

  • Pingback: P3.no Musikk » Mest utsatt for nettpirater()