John Mayer - Oslo Spektrum
Terningkast 4

Blåmann på hjemmebane

John Mayer fikk en kongelig mottagelse i et nedstrippet Oslo Spektrum. Men han er mer inspirerende som soulvokalist enn bluesgitarist.

At John Mayer er en interessant og viktig popfigur i 2013, må i stor grad tilskrives motsetningene som bor i ham.

Den høyreiste, velfriserte artisten har åpenbart usympatiske trekk, om vi skal tro hans egen selviscenesettelse (du får nesten google deg fram til et knippe intervjuer på egenhånd).

Men musikken han lager og spiller er påfallende ofte varm og delikat, med blåøyd skjeling mot Curtis Mayfield, Fleetwood Mac og vintage Josh Rouse, såvel som Hendrix, Vaughan, Clapton og Cale (JJ, ikke John). På plate er Mayer i disse ører aller best nedpå, men låtmaterialet hans spenner uansett uttrykk fra rene genistreker til det høyst forglemmelige.


Se bildene stort her.

I et uvanlig intimt Oslo Spektrum har han invitert til sittekonsert. Det er kanskje bluestrio-lederen i ham som unnskylder seg overfor den feterte superstjernen. Jeg får uansett en gnagende mistanke om at poetisk gitarrunking i blått, røykfullt lys – noe som kan være vakkert og virkningsfullt i tilmålte doser, for all del – vil dominere kvelden. Heldigvis er det bare delvis riktig.

La oss bare få det ut av verden først som sist: Mayer er utvilsomt en begavet gitarist, men noen virtuos – som de nevnte forbildene – er han foreløpig ikke. Og det blir mye gitar i løpet av kvelden. Riktig galt går det sjeldent, men tidvis gynger det hele faretruende mellom gubbegodt og sidræva blooze.

Mer interessant er han som vokalist og låtskriver, og han skinner i begge roller i løpet av kvelden. Åpningslåten «Queen Of California» og påfølgende «Paper Doll»,  fra henholdsvis fjorårets trivelige Born and Raised og årets ditto Paradise Valley, er fin ferskvare som setter en standard som først følges ordentlig opp når vi nærmer oss halvkjørt konsert.

«Slow Dancing In A Burning Room», Tom Petty-coveren «Free Fallin'» (hans suverent mest hørte låt i Spotify, kuriøst nok) og «Waiting On The World To Change» (komplett med parafrasering av The Impressions’ «People Get Ready») er nemlig kveldens mest inspirerte triptykon, tettpakket med spilleglede fra et svært habilt band og en vokalist som befinner seg langt oppe i hierarkiet hva uttrykksfullhet angår.  «Wildfire» er et annet lysende øyeblikk; et duvende nummer som suger publikum inn i det hovedpersonen selv – tilsynelatende oppriktig – kaller sitt happy place.

Man kan diskutere låtvalg til blåfargen brer seg over neserota, men et par odde prioriteringer trekker ned for min del. Å utelate «Daughters» – en av 00-tallets beste låter – og «Gravity» til fordel for lettvintheter som «Something Like Olivia», «You’re No One ‘Til Someone Lets You Down» og den dovne JJ Cale-coveren «Call Me The Breeze» er tett på utilgivelig.

At han avslutter en av låtene med en solo spilt med gitaren på ryggen er både formildende og dønn sjarmerende, men også ladet med symbolikk. Du trenger ikke prøve så hardt, John. Vi liker deg som du er.

Marius Asp