Som ett av svært få norske band med pondus nok til å runde av Hovefestivalens siste konsert på den store scenen er tiårsjubilantene i Kaizers Orchestra et forutsigbart, solid og på mange måter godt valg. På Tromøya fremstår Janove Ottesen som en av norsk rocks aller mest populære onkler, med autoritet og iver nok til å dressere det voksende publikummet foran scenen. Men bak alt publikumsfrieriet åpenbarer det seg snart en voksende mistanke om det skjuler seg fint lite bak all gjøglingen.
Kaizers gjør forsåvidt det eneste fornuftige for et band i deres posisjon: De gjør plass til materialet fra den årsferske førsteinstallisjonen i Violeta, Violeta-trilogien under konsertens midtre del, rammet inne av eldre og mer åpenbare hits før og etter. De seks første låtene, alle hentet fra perioden der bandets åpenbare Tom Waits-fascinasjon grenset mot det parodiske, er av varierende kvalitet. «Ompa til du dør» er en akkurat like sterk og selvfølgelig åpning som forventet. Men allerede fra hektiske, anmasende «Delikatessen», «Veterans klage» og «Sigøynerblod» truer takskifter, lange, dramatiske pauser og sirkusteatralsk publikumsfrieri med å stille selve musikken i skyggen.
En opptur kommer med vakre «Philemon Arthur & The Dung» og enkelte av de andre nye låtene; etter min mening de klart beste bandet har skrevet, inkludert «Hjerteknuser», som fremføres mot en vegg av gjallende publikumssang. Og Kaizers slipper ikke publikum etter den; «KGB», «Bøn fra helvete», «Kontroll på kontinentet» og avsluttende «Maestro» utløser en siste kraftanstrengelse i den unge folkemassen før turen går til Deadmau5 i amfiet.
Dette er låter bandet har injisert i den norske folkesjela over nærmere ti år, og de gjør dem i tapninger akkurat så hardtslående og veloljede (no pun intended) nok til å forsvare plasseringen som festivaldödare. Men verken gassmasker, oljefat eller en Janove som utagerer så følelsen av desperasjon kommer snikende, kan kamuflere at Kaizers treffer hardere som sirkus enn som musikk.
Marius Asp
Bildegalleri fra konserten
