Fra debuten som trettenåring med hitsingelen «Ocean Eyes», har Billie Eilish holdt seg konstant i rampelyset. Hun har sluppet en EP og to album som alle har møtt strålende kritikk og gitt 22-åringen en tilsynelatende evigvoksende skare av fans.
Og med flere Oscar- og Grammy-statuetter i boks er hun favoritt til å bli tidenes yngste EGOT-vinner.
Som en nok utilsiktet gavepakke til norske fans, kommer album nummer tre på selveste 17. mai. Og det er en maktdemonstrasjon, men ikke på den mest nyskapende måten.
Elsket tenåringsidol
Eilish har gjort seg bemerket for flere karakteristikker siden debuten. En er hennes glidende falsettvokal som uanstrengt leverer både seige, dype linjer og luftige, lyse toner.
Vel så kjent er hun for den særegne stilen sin: store baggy klær og en uttalt aversjon mot å «spille på kropp».
At kropp var et tema da hun var midt i tenårene er ganske dystopisk. Men presset en popstjerne står i har hun håndtert på en kompromissløs måte, og det har i det minste gitt henne en spesiell plass i mange tenåringshjerter.
Kombinerer æraene
På albumet «Hit Me Hard And Soft» samler Eilish sammen særegenhetene fra hennes tre tidligere albumprosjekter.
Som på EP-en «Don’t Smile At Me» er det melankolske og introspektive låter med rolig vokal i fokus, som «Chichiro». Spor som «The Diner» har fått med seg debutplata «When We All Fall Asleep Where Do We Go» sin mørke, hiphop-inspirerte bass.
«Hit Me Hard And Soft» virker ved første lytt primært tilbakeskuende. Samtidig lurer det nye grep fra artisten på plata også. En av de siste låtene, «Bittersweet», kombinerer Eilish sin melankolske vokal med vibber fra 2010-tallets elektroniske festmusikk.
Gir rom til skeivheten
En annen ny ting som får mye plass på albumet, er at artisten sent i fjor kom ut og fortalte at hun også er tiltrukket av jenter.
Det var aldri ment som et stort ut av skapet-øyeblikk, men det fikk mye oppmerksomhet, og Eilish har passet på at det også kommer godt frem på albumet.
Andresporet «Lunch» er en eksplisitt og samtidig dypt fengende låt om å være seksuelt tiltrukket av en annen dame, som utvilsomt kommer til å gå sin seiersgang på internett gjennom sommeren.
Mer profesjonell produksjon
Produksjonen er det fortsatt bror Finneas O’Connell som står for.
Han har også vokst på både sin egen karriere og søsterens, selv om de startet hardt ut, og til og med vant Grammy-priser for musikk de mikset på soverommet.
Dette albumet har beholdt mange av O’Connells vante grep, som å kombinere Eilish sin myke stemme med dype basslinjer og dunkle undertoner i arrangementene.
Samtidig høres dette albumet mer profesjonelt ut. En fortjent utvikling, men også en medvirkende faktor til at albumet høres likere ut annen popmusikk.
Kunne gjort hva som helst
Billie Eilish er i samme posisjon nå som Rihanna i sin tid var i. Hun kunne prøvd seg på hva enn hun ville, og fansen hadde slukt hva enn slags utvikling hun gjorde med glede og entusiasme.
Da er det litt skuffende at dette albumet er artistens minst videreutviklede karrieresteg så langt. Det har ti gjennomgående gode poplåter, men de er mindre distinkte enn tidligere.
Hver for seg vil sterke låter som nevnte «Lunch», «Chichiro», og den trallende og lekne «Birds of a Feather» gjøre det kjempesterkt og sette tonen for sommeren. Melankolien som har fått bli værende, selv om uttrykket har blitt mer klassisk poppete, står godt til den emosjonelle, filmatiske europeiske sommer-estetikken som står høyt i år.
Men «Hit Me Hard And Soft» er ikke det store toneskiftet som mange kanskje ventet på etter at de to forgjengerne var så ulike hverandre.
Så gjenstår det å se om fan-teoriene om at dette bare er første halvdel av et større prosjekt får rett. Kanskje er ti nye låter rett rundt hjørnet?
FLERE ALBUMANMELDELSER:
ENDA MER OM MUSIKK:
